Når kommunikasjonen blir laget for å turnere i et vakum, som et blendverk, blir vi alle isolert fra sannheten. Foto: Kari Gjæver Pedersen.

Bak maktas språkvegg vokser frykten.

Hvordan er det mulig at Trump nok en gang kan bli president? Eller: Den psykologiske langtidseffekten av å ikke svare på spørsmål.

Dato: 01.07.24

Du sitter i sofaen og ser Dagsrevyen. Det kommer en politiker inn i tv-ruta. Politikeren blir bedt om å svare på et spørsmål fra journalisten, for eksempel dette:
«Hvorfor opplyste du ikke om at du hadde mottatt penger fra Oljeselskapet AS og derfor var inhabil når Stortinget skulle stemme over konsesjonene?»
Politikeren sier:
«Konsesjonene tildeles etter faste systemer, og vi forholder oss til det. I vårt parti er vi opptatt av at vi skal få til gode løsninger på norsk sokkel. Jeg kan ikke kommentere de interne drøftingene.»

Er det et svar? Nei, så klart ikke. Dette er språk brukt som kamuflasje, vegg og beskyttelse. Spørsmålet er ikke anerkjent, svaret er absurd og peker på noe helt annet. For politikeren kan det sikkert kjennes bra, og nå går vedkommende tilbake til partikontoret og er fornøyd med å ha sporet av kritikken.
Det hen ikke tenker over, er at når hen og hens likemenn holder på som dette år etter år, undergraver de på sikt tilliten til seg selv, forvaltningen, styresmaktene og i siste instans, demokratiet. De tisser i buksa, og etter hvert blir det kaldt.
Og så – til slutt – blir det istid.

Men hvordan ser det ut i den andre enden?
Journalisten som er din spørrende stedfortreder, er vant til å bli avvist. Men du i sofaen, som lurer på hva politikeren har gjort, som synes det er utilgivelig med en slik sammenblanding, og som gjerne vil ha en forklaring: Du får ikke det.
Du blir avvist. Nei, verre. Du blir ikke engang anerkjent som spørrende.

Hadde du gjort tilsvarende med barnet ditt når det spurte om noe, ville det vært et overgrep. Å se barnet og respondere på barnets innspill, er å erkjenne at barnet finnes, og at det er inkludert og sett som individ. Å overhøre spørsmålet og gi et svar som peker på noe helt annet, er det motsatte. «Jeg ser deg ikke», sier du da til barnet. «Du er ikke her.»

Det er grunnleggende identitetsutslettende.
OG. Der og da skaper det stor frykt.

Tilbake i sofaen, er du barnet. Journalisten er kompisen din, og politikeren er maktens representant – den voksne. Nå har akkurat politikeren fortalt deg at du ikke gjelder, ikke teller, ikke finnes her. Først er det kanskje irritasjonen du merker mest. Men siden synker andre ting inn. Å ikke være sett i det samfunnet du bor i, er en ubehagelig tanke, men når det er makta som usynliggjør deg, blir du fysisk sårbar.
Da forsvinner sikkerhetsnettet ditt.

Politikere og firmaer som ansetter kommunikasjonsrådgivere, ansetter ikke alltid folk som skal kommunisere. De ansetter altfor ofte folk som skal unngå det. Teflonmedarbeidere. De gjør det for å ikke få riper i lakken, for å fremstå perfekte og bevare en partiprofil.
Vi der i sofaen blir provosert av å bli holdt for narr. Samtidig ler vi litt av teflonfortellerne, for vi synes de latterliggjør seg selv. Men når følelsen av fremmedgjorthet hos sofafolket får lov til å sette seg fast, da tygger de politiske glattslikkerne som termitter på demokratiets egen grunnmur.

I USA har de gjort det så lenge at bygget raste første gang den 9. november 2016, og siden har det vært et skred av katastrofer. Alle kan føres tilbake til denne vulgære fyren som brått slo knockout på alle de andre polerte politikere. Hvorfor?
Fordi Trump driter i teflonspråket, den kulturelle språkkoden og alminnelig dannelse. Han tar rett og slett avstand fra det hele, og jo mer distansen øker, jo sterkere blir han. Men den indre grasrota opplever at han snakker uredigert og upolert, noe de forveksler med å være troverdig, modig og direkte. At mye av det han sier er løgn, sjikane og tåpeligheter, preller av på dem. Det er nemlig ikke innholdet i utskjellingen som er viktigst, men retningen den tar.

Trump roper til makta og inn i de politiske korridorene. Og alle de redde folkene i de amerikanske sofaene kan både se og høre ham, og gjennom ordflyten oppfatte at han er på samme side som dem, og slik kan de identifisere seg med ham, muligens motvillig. De liker ham kanskje ikke. De kan ikke stole på hva slags politikk han vil føre. Det eneste de vet er at han valser over alle dem som til nå har oversett dem.
Så. Hva handler det egentlig om da?
Identitet. Anerkjennelse. Tilhørighet. Å bli sett og hørt.
En som ser på den andre, og spør, og den andre som møter blikket til vedkommende, og svarer.
Også politikere.
Ikke minst politikere.