Mye å holde orden på.

Lagt merke til hva folk som skriver, driver og drasser rundt på?

Dato: 29.08.24

Som de holder i hånden, drar med seg nedover gata, rundt hjørner, over veikryss, som de lirker og lokker med, og jevnlig frister med åte som spenning, drama, damer og kjekkaser?
Det er leseren.

Alle som skriver, har en leser de må passe på. En litt ukonsentrert type som må fotfølges for å henge med. Skribenten kan jo ikke risikere at vedkommende faller av der to handlingsforløp krysser hverandre, tryner mellom linjene, snubler i et komma og mister tråden og blir borte. Da er det ikke sikkert leseren klarer å finne ut hvor han eller hun var, men blir gående og surre rundt i sitt eget tankespinn ute av stand til å finne veien ut igjen, og så klapper hun eller han igjen boka og legger den et sted den aldri kommer til å bli gravd frem igjen. I bokhylla for eksempel, arkivert under lest. I mellomtiden venter hovedpersonen i handlingen, trøtt og kjed av det hele.
År kan gå. Teksten kan falle helt ut av tiden, slik at når leseren finner den igjen, er det gått sekler, og det som en gang var interessant, er det ikke lenger.
Altså holder man lanke. For det har lite å si hvor mye skribenten skriver, hvis leseren ikke er der skriveren er, men et annet sted, kanskje bak en gammel tanke i sitt eget hode. Gamle tanker er som sirup, de er fort gjort å bli hengende fast i. De dukker opp ved den minste assosiasjon, trer frem som spøkelser, skremmer vettet av oss og tiltrekker seg all oppmerksomhet. Da er det kjørt. Men har du en god skribent, vet vedkommende øyeblikkelig hvor du er og kommer og henter deg, drar deg ut og frem, peker på noe nytt der borte, får blikket til å gå, og sånn fortsetter det. Å være skribent er å være tankepoliti og barnevakt i ett. I tillegg til å bedrive underholdning, skal de hele tiden holde deg fast. Lenke deg til teksten, lede deg viljeløst fremover.
For ei god bok sier du etterpå, og tror du har lest den, men egentlig har du blitt leid gjennom den.
For ei drittbok, sier du når du mister tråden, ikke skjønner hvor skribenten vil hen, ikke skjønner sammenhengen i handlingen og gir opp. Så rister du av deg skribenthånden og lar vedkommende stå igjen alene midt i fortellingen, forhåpentligvis på det åpne feltet mellom punktum og stor forbokstav.