Vikingkonger. Geniale erobrere og ville eventyrere. Nå kom de støyende ut fra Gyldendal forlag
Dato: 01.08.05
Jeg har vært hekta på vikingtig og middelader siden jeg var knøttliten. Den gangen syntes alle det var rart. Det var jo et sånt traurig tema. Jeg syntes de var håpløse, og brydde meg ikke. Dykket i stedet ned i historiebøker, tekster, dikt, og senere da jeg begynte å studere, fikk jeg lese norrønt språk. Jeg nøt det, men siden jeg var en lat pugger, kan jeg ikke så mye i dag. Men jeg er fortsatt lite interessert. Hva som lokker? Menneskene, tiden, stedene, kulturen, tankegodset og kunsten. Det er så utrolig rikt, og vi er så heldige som kan høste av det. Det er rett og slett en gave.
Jeg surrer fortsatt rundt i utkanten av utgravningssteder med lett tåket blikk og ser for meg ting som har skjedd der. Folk som har bodd der, levd der, jobbet der. Kjedelig? Ikke et øyeblikk.
Vikingboka var ikke vikingbok først. Det var en kongebok om hele den norske kongerekka. Hvor tanken kom fra, husker jeg ikke, men det endte med at jeg omtrent skrev meg helt sønder og sammen. Det ble så omfattende og så mye at Christine og jeg bestemte oss for å kappe godt og grundig, og bare konsentrere oss om fem konger. Harald Hårfagre, Olav Tryggvason, Olav den Hellige, Harald Hardråde og Sigurd Jorsalfar. Det var til å håndtere. Med oss på laget fikk vi så Anne Britt Meese. Og bare for å komme med en liten underdrivelse: Hun gjorde noen helt fantastiske illustrasjoner.
Jeg husker vi skulle teste dem på klassen til yngstemann. Vi var litt engstelige for at noen av tegningene var litt drøye, og ville høre hva ungene sa og se reaksjonen deres.
Nå bladde de gjennom oppslagene vi hadde med. De leste, lo og diskuterte.
Hvilken tegning er finest, spurte vi.
- Denne, sa de og holdt frem oppslaget der Snøfrid ligger død og markspist på likstrå mens ormene kryper overalt.
- Den er kjempekul.
- Hvilken er nest-finest, spurte vi.
- Det er denne.
Det viste seg å være tegningen der alle hodene er kappet av, noen er satt på stake og der blodet generelt flyter.
- Den er kjempebra.
Deretter rangerte de alle de andre. Hvilken som kom sist? Den vi mente var den tryggeste.
Vi hadde fått litt å tenke på. Selv har jeg reflektert mye over hvordan en god illustrasjon kan behandle vanskelige temaer som fotografiet ikke kan.
Når jeg ser på boka i dag, nesten 20 år etterpå, synes jeg fortsatt den er fin. Men jeg ville nok vært mer interessert i å avkle de mytiske fortellingene og finne frem til menneskene bak. Men det er et annet prosjekt.