Kunsten å dumme seg ut. Og nyte det.
For: Vil du være kreativ, må du tørre å være idioten.
(Artikkel for Ledelse)
Dato: 01.06.23
«Først kommer alt det dumme. Så til slutt kommer det noe som er brukbart. Kanskje.»
Sitatet er en erkjennelse av at en ideprosess handler om mye annet enn gode ideer. Til å begynne med faktisk helst om de dårlige. Når man snurrer i gang idemølla, skreller man av det som ligger øverst i tankeboksen først, og det er ikke nødvendigvis det mest geniale. Her er klisjeene, selvfølgelighetene, de innlysende sammenhengene, kanskje parret opp med noen personlige tabuer og morsomheter bare du synes er festlig.
Men det må ut.
For under der i mørket ligger gullet. De pinlige fordommene. Det du skammer deg over. Det som trekker med seg en følelse som får deg til å rødme. Pluss det som gjør vondt; Den hemmelige tanken som du ikke hadde tenkt å tenke, men som vaker langt nede i erkjennelsens mudder hele tiden. Hvis du tar den opp og kjenner på den, er du modig. Hvis du formulerer den, er du enda modigere. Og når du presenterer den i gruppa på fem, der de fire andre er noen du beundrer, har du gått over noen av dine viktigste grenser. Du har tatt en indre råsjans på å være dusten i forsamlingen. Være den alle snur seg mot straks ordene er over leppene dine. Og så henger du der i den usikre luften noen sekunder. Kanskje er det ingen som tar opp tråden, og så faller ordene bare til bordet. Kanskje ser de rart på deg og tenker at herregud. Eller kanskje finnes det en idiot til – som føyer til noe annet. Og så vips, har dere alle gått et annet sted, i en helt uforventet retning. Gratulerer.
Dere er i gang.
Myten om det ensomme geniet som skaper noe som endrer verden, er ikke sann. Ingen skaper i et vakuum. Newton regnes som verdens første vitenskapsmann, men han stod på skuldrene til tidligere oppdagere da han gjorde sine revolusjonerende beregninger om tyngdeloven. Selvsagt var han også ualminnelig smart, men bak seg hadde han mange store størrelser og mange mye mindre. Den første bonden. Den første fiskeren. Filosofen. Skriveren. Alle tar sin del av kaka. Det fantastiske med nye ideer, er at de aldri er helt nye. Alle har i seg noe gammelt, satt i en ny sammenheng, slik at vi brått forstår dem på en ny måte. Det er derfor det er så utrolig matnyttig å ta sjansen på å være dusten i forsamlingen. Det Utrolig Dumme Forslaget som du da bærer til torgs, kan nemlig i kombinasjon med en annen tanke, fra en annen modig maur, fremstå som ualminnelig friskt og spennende. Det umulige sett fra en annen synsvinkel, blir bra.
Ta sjansen.
Det er jo tenkelig at vedkommende som fant opp skriften for eksempel, ikke nødvendigvis ble den mest anerkjente i leiren i sin tid. Kanskje var det opprinnelig bare en smart tellemetode. En ku, en prikk, to kuer, to streker. Men hvordan utviklet det seg til å bli «kua kommer» eller «kua går»? Sannsynligvis fordi noen andre fullførte det nettopp påbegynte. Fant en mulighet til å ta et lite skritt videre. Skapelse er fellesskap. Til og med den som sitter alene og skriver, baserer seg på andres kunnskap. Litt her, litt der. Research, heter det. Låne, bruke. Hva vet vi om hva vi bruker, og hvem vi skylder takk for det materialet som kommer ut av oss til slutt? Ikke mye. Noe er ren faktainformasjon, men mesteparten kommer annet steds fra. Fra reklamen på trikkeholdeplassen, eller fra noe en eller annen sa, engang. Det ligger der som et vagt minne, og nå kommer det på bordet.
Gå dit du ikke har vært før.
Å skape er litt som å hoppe i fallskjerm. Det vanskeligste er ikke forberedelsene. Å bestemme seg for å gjøre et hopp. Å ta et kurs. Å ta på drakten. Å bli med opp i flyet. Å stå der og vente. Eller å falle etterpå. Det går av seg selv. Det aller vanskeligste, sier de som har prøvd, er å ta det ene skrittet ut i løse luften. Det strider mot alt. «Det kjennes fullstendig feil», sa en ung gutt. «Det er mot naturen». Og likevel gjorde han det. Hoppet.
Den indre beskyttende stemmen kan ta feil.
Logikken sier det er trygt, men den indre naturen vår protesterer.
Vi har innlærte mønstre som opprinnelig er ment å beskytte oss mot å gjøre dumme ting, slik at vi kan opprettholde selvbildet vårt, posisjonen vår i gruppen, egoet vårt. Men de samme mønstrene kan i en annen sammenheng hindre oss i å gjøre viktige sprang fremover i utvikling. Sagt på en annen måte, kan en advarende og streng indre kritiker få deg til å levere en nøktern og saklig eksamensoppgave. Det kan være bra. Men i en annen sammenheng kan den hindre deg i å se de nye, grensesprengende sammenhengene informasjonen kan brukes i.
Så hvordan kommer man forbi?
Det er to svar: Lek. Og øvelse.
Lek er viktig. Leken er indre motivert, og får oss til å glemme omgivelsene. I leken er vi derfor skapende og innovative og utprøvende. Leken er en vidunderlig form for læring. Øvelse er å leke oftere. Av og til får vi en påminnelse om viktigheten av akkurat det.
For eksempel den gangen en større vaskemiddelprodusent hadde konstruert en ny barnesikker kork og ville teste den på forbrukerne.
Den voksne testgruppen lovet godt. De fikk ikke opp flaskene uten bruksanvisning. Så kom testgruppen som bestod av barn. En ubehagelig stor andel av ungene fikk opp flaskene uten særlig vanskelighet. Produsenten måtte tilbake til ideutviklingsbordet og komme opp med en ny løsning.
Hva som hadde skjedd? Ikke så mye. Ungene gikk bare til oppgaven uten noen forestillinger om hva som var riktig eller gal måte å åpne en flaske på. Og det var det.
Tanken er fri.
Å jobbe med sin egen kreativitet er blitt et nøkkelord på alle samfunnsnivåer. Kreativitet etterspørres mer enn noen annen egenskap. I en amerikansk studie svarte to tredjedeler av de spurte bedriftslederne at det var stort behov for mer kreativitet blant de ansatte. Det knyttes opp mot den rivende utviklingen verden er inne i, og det store behovet for nye løsninger på absolutt alle nivåer i tilværelsen.
Tanken er friest i trygge miljøer.
Undervisning i kreativitet er derfor mye basert på at man kvitter seg med lite hensiktsmessige forestillinger. Samtidig sendes deltakerne ut på en oppdagelsesreise i seg selv. Der er det mye moro å hente. Når man tør å utfordre sine egne grenser, oppdager man nye horisonter. Og det trengs, for verden har store utfordringer å løse.
Kreativitet er ikke den nye oljen. Kreativitet er den nye skapelsen. Ren.