A er egentlig en fønikisk okse
Dato: 08.06.22
Ideutvikling handler om å ha et annet blikk på det du skal formidle. Om å la fantasien flyte litt fritt en stund. Om å klare å flytte seg litt til utkanten av tankene og ikke bli sittende fast i gamle tekstlige forstillinger. Da kan det kanskje hjelpe å ha en okse travende rundt på papiret.
Jeg ble fasinert av historien om A da jeg ved en tilfeldighet fikk høre om den. Tenk at vi har en bokstav med en så gammel historie i vårt daglige alfabet. En bokstav som faktisk stadig er i utvikling.
Fønikerne kalte den Alef, som betyr okse. Og det visuelle uttrykket hentet de fra hieroglyfene. Fønikerne er jo blitt regnet som oppfinnerne av alfabetet, men arkeologiske funn tyder altså på at det fantes minst ett eldre språk som utviklet et alfabet. Og de har altså en finger med her.
Så, noen århundrer senere, snudde grekerne oksen på hodet, og dermed fikk vi A som vi kjenner den i dag. Vikingene brukte en litt amputert versjon i sin futhark, det kan se ut som den har vært utsatt for et sverd, men da runene ble erstattet med de latinske bokstavene, kom A tilbake til oss i det som er dens nåværende form.
Men enda så gammel den er: Det er fortsatt trykk i tyren. Og det er jo imponerende at den har overlevd i mer enn 3.500 år og fortsatt er i utvikling. Tenk bare på den lille varianten som har entret den nye teknologien og blitt til @.
Og nå kan vi vel være ganske sikre på at den også blir med oss videre.
Jeg blir i grunnen litt ydmyk. Det er jo fantastisk å vite at når ungene våre lærer å skrive i det moderne Norge, er de på finurlig vis nært knyttet til det gamle Fønikia. Til denne legendariske handelskulturen med spor helt tilbake til 2.300 f.Kr.
Husk på det neste gang du ser småtten forsøke seg med starten på alfabetet. Vit at akkurat da sitter hun eller han og gjør akkurat det samme som noen gjorde i en annen tid, i en annen verden, langt, langt tilbake, allerede før Kartago falt.