tekst

Vibeke Løkkeberg er filmskaper, men også skuespiller, manusforfatter og forfatter. Datteren Marie Kristiansen er regissør og kunstfotograf med London og Los Angeles som geografisk utgangspunkt. Hun er kinoaktuell med filmen Exteriors der hun er en av to regissører. Men det er ikke film vi skal snakke om nå, men relasjoner. Foto: Ragnar Hartvig.

Alt om meg. Og min mor

Dato: 01.06.20

Hvordan er det å være mor og datter? Synes du det høres ut som et enkelt spørsmål?
Glem det.
(Henne. Foto: Ragnar Hartvig.)

Jeg spør Marie om hun kan beskrive sin mor.
– Kanskje energisk? begynner hun. Hun stryker panneluggen til den andre siden. Vibeke bryter inn.
– Kan ikke du ha den panneluggen nede, du skifter jo utseende hele tiden, jeg lurer på hvem som sitter der av og til?
Marie himler med øynene.
– Og slitsom, føyer hun til.

I hjørnet i stua står en gallionsfigur i tre. Det er Per Ung som har laget den, og det er Vibeke Løkkeberg som har stått modell. Hun henger vakkert inn i rommet med håret flommende, og vi sitter ved siden av den ved det runde bordet ved vinduet. Marie har plassert seg til venstre, Vibeke til høyre og jeg mellom dem. Vibeke har dekket kaffebord, og nå har hun akkurat sølt på dukene. Ja, det er riktig. Dukene. De viser seg å være tre stykker bygget i høyden. Den nederste, usynlige, er en gobelin. Lekker. Nå med flekk.

Før vi kom så langt, tok vi runden i huset. Kjente på veggene, spaserte over gulvene, stod i det. Det har en fin aura fra begynnelsen av forrige århundre. Det er dragestilen sin skyld. Den dufter av Nansen og Amundsen og ski og norskhet og tradisjon. Det er jo en absurditet. Det er ingenting av dette som det er mulig å forbinde med Vibeke Løkkeberg. Ja, jeg betviler sterkt at hun noensinne har vært i nærheten av en boks med skismurning. Men kjære, jeg har tatt feil før.

Deretter snakker vi. Vi snakker inn 20 sider råmanus. Ai, jeg synes det er synd på meg. Jeg skal jo lage en sammenheng av det. Jeg sliter og lider og ler. Det er så mye. Det er varmt og nært og litt pågående. Nakent og hudløst. Jeg får en slik respekt for MOR. Det er en krevende rolle. Et meget utfordrende rom å være i. Det er med livet som innsats. Med alt vi har. Med naken smerte, uten manus, uten fasit. Her skapes det underveis.
Vibeke sier: – Jeg kan ikke skjule meg. Hun får alt. Der har jeg trøkk. Jeg går og lurer på det, og så tenker jeg på det, og så sier jeg det, og så blir det helt galt, det kan jeg være sikker på.
– Ja, da sier du det virkelig. Da kommer det fem sider mail.
– Ja, jeg står opp om natten, og så skriver jeg en mail, og så tenker jeg – jeg kan ikke sende den mailen, og så leser jeg den neste morgen, og så sletter jeg den. For hun har jo ikke behov for en lang melding med mine bekymringer og mine greier. Hun kommer jo ikke til å gjøre noe med det jeg skriver likevel. Det er jo den kjærligheten JEG føler – hun skal ikke ta ansvaret for den – det er min følelse. Det er et dilemma.

Noen som kjenner seg igjen?
Ok, da kan vi begynne.

Marie kom til verden på film. Hun ble født rett inn i sin fars regidebut Høvdingen en uke for sent.
– Jeg hadde ligget i to måneder for at jeg ikke skulle miste henne, og det var en lettelse da hun endelig var der, tykk og god.
– Det er jo morsomt, sier Marie. – Jeg står på kreditlisten over skuespillere i filmen.
9 år senere ble det enda morsommere. Da var mor og datter i Hollywood og Marie skulle motta Youth in Film Award som beste utenlandske skuespiller i Vibekes film Måker.
– Da sviktet hun som mor, legger Marie til med et glis. Hun klarte ikke å finne strømpebukser til meg, så jeg kom i knestrømper og i kostymet fra filmen. De strømpene var et traume. Men så kom hun skuespilleren som hadde spilt i My Girl som jeg hadde sett minst 50 ganger, og stilte seg på do og gråt, og da tenkte jeg at ok, hun har det ikke noe bra her, hun heller. Det var helt sært. Alle de andre var i full sminke og med krøller og masse stæsj. Og alle skrev autografer. Jeg også. Det var en haug av små barnefans som løp etter de nominerte.

Mye vann har rent i havet siden den gang, men verden er ikke blitt mindre gal. Barbiesyndromet finnes fortsatt. Og reality-tv er kommet til. Marie har særlig notert seg en variant som handler om prostituerte. Først intervjuer man horene, så er det sex og så snakker man med kundene i etterkant. Jo da.

Det er nok å ta tak i. Marie har laget en rekke produksjoner. Mye videoer. Mye kunst. Mye kvinnetematikk. For eksempel metallvaginaen som Vibeke ber henne hente, og som nå kommer på bordet, riktig stor og myk og fin. Hun og venninnen satt på gulvet i leiligheten i London og rullet bly. Og ja visst er det giftig, og ja visst, man må vaske fingrene etterpå. Så er det også derfor den har tilbrakt den siste tiden i skapet i stedet for på pianoet. Den er på en måte forvist fra området.
– Det er jo mamma, dette å vise frem, sier Marie overbærende. Jeg husker da jeg var liten og hadde laget en sånn leirting, og da var det akkurat det samme.

– Har du noen gang ønsket deg en annen mor?
– Mamma har alltid vært ekstremt synlig og tydelig, men jeg syntes ikke det var vanskelig med henne. Det var verre med de andres reaksjoner, for eksempel på hvordan hun var kledd. Hun hadde på seg andre typer plagg enn de andre mødrene.
Vibeke iler til: Det var dårlig gjort av meg. Men jeg er bymenneske, jeg klarte ikke å sette meg inn i den konteksten som var på Ås.
– Hvorfor skulle du gjort det? Det ville ikke hjulpet.
– Kanskje ikke. Det var et annet samfunn. Folk så ikke på meg. Det var ingen blikk som møtte mitt når jeg var ute og gikk. Men originalene, sier hun med et fornøyd uttrykk, dem ble jeg kjent med.
Marie kan huske en av flere episoder fra barnehagen. – Ved et tilfelle stod de voksne i en ring rundt meg og snakker over hodet mitt. De pratet om mamma. «Ja, du vet, hun kunne ikke ha hentet det gymtøyet hun, for det er ikke sånt hun husker», sa de. –Jeg har ingen erindring om hva jeg tenkte, men jeg husker situasjonen og ubehaget.
Vibeke følte omgivelsene som utstøtende til slutt. Da Maria var ferdig med barneskolen, begynte familien å se seg om etter bolig i Oslo.
– Marie begynte på Ruseløkka skole. Jeg husker du hadde hår ned hit, du var jo ballettdanser. Hun viser med hendene til midjen. Så en dag kom hun hjem og sa: Mamma, jeg er helt usynlig i klassen. Du vet, sier Vibeke. Hun var jo vant til å være førende og populær.
– Sa jeg det?
– Ja.
– Det er hennes tolkning, sier Marie med hevet øyebryn.
– Det var en hel uke du ikke ville gå på skolen, sier Vibeke. – Så sa hun: Nå vet jeg hva jeg skal gjøre. Du skjønner mamma, de fleste som går på den skolen kler seg veldig pent og har kort hår og...
– Det er ikke sant i det hele tatt! Jeg lå for det første bare en helg. Og jeg hadde overhodet ikke lyst til å se ut som de andre i pologenser og med kort hår.
– Det er jo det jeg sier. Du gikk ut og kjøpte fargede tights og gjorde deg helt annerledes. Og så fikk du en fin frisyre.
–Jeg tror du visste veldig lite om hva som foregikk i livet mitt da jeg var tenåring.
– Hva?
– Det eneste jeg gjorde var å juge. Det er vanskelig for deg å si hva som skjedde når jeg var fjorten. Akkurat de årene er man svært privat og tenker og driver med ting i sitt eget hode, og det forteller man ikke til foreldrene sine. Hun flirer ved tanken på den gangen presten ringte hjem for å fortelle at hun hadde drukket hjemmebrent.
– Hva? sier Vibeke.
– Men det var ikke min hjemmebrent, sier hun. Det var noen andre sin. Jeg var jo på konfirmasjonsleir.
–Drakk du hjemmebrent på konfirmasjonsleir?
– Ja, sier hun. Men så kom jeg i opposisjon i syttenårsalderen, og da begynte jeg å fortelle sannheten. Jeg røyker, sa jeg. Jeg drikker, sa jeg. De kunne jo ikke gjøre noe med det. Hun gliser hjertelig. Men jeg har likevel alltid kunnet snakke med mamma og pappa. At hvis jeg ville være ute lenger enn de først sa, kunne vi diskutere det. Jeg opplevde at de hørte på meg. Selv om det godt kunne hende de sa nei allikevel. Eller – kanskje ikke.

Marie pendler i dag mellom Los Angeles og London.
– Jeg er i LA fordi kjæresten min bor der. Det er veldig ulik stemning i de to byene. I Los Angeles snakker alle om at jorda skal gå under i 2012 og hva de spiser og at de skal bli skuespillere. Det er det Exterior som kommer på kino i mars, handler om. Det er bare folk som driver med underholdning der. Og de som har vanlig jobb, har alle en greie om å bli kjent. Bli sett. Det er veldig trasig.
I mai setter hun i gang et nytt kunstprosjekt som refererer seg til denne tendensen og handler om at alle etter hvert begynner å bli helt like.
–Vi bærer på disse Hollywood-idealene våre. De kommer ikke fra motebladene, der er man jo ofte ute etter noe spesielt, noe sært. Når jeg lager motereportasjer eller videoer, synes jeg det er gøy å gi det hele en litt ironisk og leken tvist med Fellini som inspirasjonskilde. Jeg mener reality-serier er med på å bygge oppunder Hollywood-idealet vi sliter med og trangen til å bli lagt merke til.
Men i London er ikke folk like påvirkbare. Diversitet oppleves som kult der - det er bra å se annerledes ut. Og Vibeke mener det også gjelder for Paris og Roma.
– Når jeg er i USA, ser jeg alle de velskapte jentene som løper om morgenen, sier hun. – De løper og løper og alle ser veldig like ut, formene er like. De har de riktige forholdene, de riktige puppene, de riktige musklene.
– Men de er jo falske.
– Det kan godt være. Men det er så uerotisk. De lager disse filmene der det handler om at det er viktig å være sexy. Men når du ser på følelsen i samfunnet, så finnes det ikke erotikk der, ikke sensualitet. Og det er dette vi tar opp i oss her hjemme. Disse kvinnene ser til slutt ut som de har skurt av seg alle hemmeligheter, skurt av seg all undertekst. Vi hadde jo et underliv, men det de prøver å uttrykke er en slags sex sett utenfra, den inneholder ikke opplever. Det er ingenting sanselig.
– En slags vestlig burka, sier Marie.

I LA treffer man ellers mye ulikt når det gjelder mennesker. Det er pornoprodusenter og strippere og alt mulig underlig som måtte befinne seg i det lyssky mellomsjiktet. Eller yttersjiktet. Det gjelder å passe seg.
– Du tror du går ut med herr Normal, sier Marie. Og så gjør du ikke det.
Vibeke har også hatt sine surrealistiske opplevelser.
– Da jeg var i Cannes for å delta i Certain Regard for noen år tilbake, var det en av de amerikanske produsentene som hadde med seg en dame som han liksom bare slengte over til meg. – Jeg satt der med henne, jeg snakket med henne, men jeg syntes jo folk som gikk forbi glante. Og så gikk vi ned på stranda – og der kledde hun av seg for fotografene. Det må jeg si. Jeg opplevde det som en forbrytelse mot meg. Det rammet min stolthet og jeg følte en veldig forlegenhet.

Lett å forstå.
Vi snakker om andre situasjoner hvor kvinner blir redusert. Om middager der guttene bare snakker med guttene. Om settinger hvor kvinner viskes ut. Om historien der kvinner i stor grad er borte. Malere, forfattere, filmmakere. Vekk. Ute. Det er det maskuline blikket som definerer.
Selv snakker de om film med hverandre.
– Jo da, sier Vibeke. Og når det gjelder den siste filmen, Gazas tårer, så har Marie vært fotograf, da.
– Jeg har jo ikke det. Jeg har skutt én jævla scene.
– Men jeg sitter jo ikke og skryter.
– Jeg vil ikke bli tenkt på som fotograf til den filmen. Det var 15 fotografer i den filmen.
– Unnskyld. Men det er en lang scene, da.

Kaffen er fortsatt varm. Fotografen bærer.
Jeg tar sjansen på å spørre om hva de oftest krangler om. De konfererer med blikket med hverandre. Vibeke sier at det går i invasjon. Marie bekrefter. Hun ser på moren.
– Du er sånn, sier hun mens hun gliser et bredt glis og hermer med spe stemme: Du skriver så vakkert, jeg har lest en bok, du er så utrolig talentfull. Og så sier jeg: Hva er det du har lest? Og så sier du: Den boken, du har skrevet veldig mye. Og så sier jeg: Dagboken min? Og så sier du: Mjaa?
– Jeg gjorde jo bare fordi jeg ville se om du kunne skrive, hvor skulle jeg ellers finne det ut?
– Du kunne jo bare vente til jeg skrev noe jeg viste deg.
– Det var jo naturlig at jeg fikk på pukkelen da. Men det var ikke for å snike, det var for å se etter min datters talent.
– Jeg lo mest av det, sier Marie. Det er jo heldigvis ikke så lenge siden.
– Jo, det er mange år siden.
– Nei, jeg var voksen.
– Det syntes ikke jeg.
– Jeg var bare hjemme på besøk og så glemte jeg den her.
– Du må ikke glemme ting her.
– Jeg var 25 år, var jeg.
– Gud, er det ikke lenger siden?
– Veldig pinlig, sier Vibeke. Jeg fortalte det til noen venner av meg, alle var mannlige, og jeg ble dømt nord og ned. Og ALLE sa at det ville de ALDRI gjøre. Noe så GRUSOMT.

Men Marie tror de fleste mødre ville lest det. Det er bare ikke sikkert de ville innrømmet det.
– Det som er så utrolig morsomt, sier Marie, er at hun sendte meg en e-post om det. Om hvor flink forfatter jeg var og sånn.
– Huff. Du sier at du levde et liv som jeg ikke visste alt om, men jeg sjekket ikke heller. Jeg har jo vært en sau. Men vi snakker om oppvekst, jeg er jo ikke overrasket. Det skal jo følge med litt bråk med det å modnes.

Men kanskje ikke så mye som da Vibeke fant den sprøyten.
– Da var alle så opptatt av narkotika. Vibeke vrir seg litt.
Det var på denne måten:
– Min søster hadde trukket en visdomstann, sier Marie. – Hun hadde en sprøyte som hun måtte ta inn i munnen. Da hun dro, glemte hun den i nattbordskuffen hjemme hos oss, og så hadde jo jeg vært alene hjemme, og så kom mamma hjem og fant den og beskyldte meg for å ta heroin. Jeg visste jo ikke engang hva heroin var, sier hun, jeg hadde jo knapt smakt alkohol. Det var helt kaos, vi måtte vente til søsteren min våknet opp i New York før noen skjønte at jeg ikke var narkoman likevel.

Skjønt det finnes mye fint i pulver.
Vibeke forteller om da Marie bodde i leiligheten i underetasjen, og siden det bråket kraftig derfra gjennom natten, gikk hun til slutt ut for å se i vinduene hva som skjedde. Der innenfor rutene var det helt hvitt, og den fyren som også befant seg der, var helt hvit han også.
– Vet du, sier hun, de hadde de brukt brannslukningsapparatet på hverandre i hele leiligheten.
– Nei, sier Marie.
– Jo da, sier Vibeke.
De gliser.

Se relatert PDF-fil