Tekst i fengsel:
Hva innebærer det å være leseombud? Eller: Kontekst er en håndfast ting.
(Artikkel for Leser søker bok, Litteraturhuset)
Dato: 06.02.23
Første gang jeg kom til fengselet var det for å holde skrivekurs for de innsatte på lukket avdeling. Vi jobbet i tre dager med tekster og egen indre virkelighet i et klasserom fylt av sent vinterlys, og løftet man blikket fra teksten man satt med for å kjenne på tanken man hadde fått tak i, så man rett ut i luftegården. Der lå snøen forsiktig utover. Det lignet ganske mye på en litt for naken skolegård – en slik lekeplass som det er altfor mange av rundt omkring i Norge, et sted uten flukt og fristelser.
Men muren her var høyere.
Det var deltakere fra flere nasjoner, de fleste fra Nord-Europa og noen fra arabiske land, men alle snakket norsk. Det ble tre veldig spennende og rike dager. Det ble tårer, samtaler, tekster; temaer som strakk seg langt utenfor fengselsmuren og landegrensene, og langt innenfor de innerste stengte kamrene vi alle bærer på. Fengselsvokterne var der fysisk, de satt i sine uniformer, og noen hadde problemer med at de var der, og andre hadde det ikke. Innimellom glemte jeg dem helt, jeg også. De var stillferdige og tilstede. Innimellom glemte jeg alarmen jeg bar på. Og mye av tiden glemte jeg å lure på hva disse menneskene jeg satt her innelåst sammen med, hadde gjort. Men innimellom husket jeg. Da kjente jeg min egen frykt. Den var svett.
Og så kjente jeg på at jeg ble irritert over rutinene. Når det var tomt for kaffe, var det ikke bare å hente mer. Det måtte gis beskjed på callingen, noen med nøkler og tillatelse måtte komme, noen måtte følge noen ned for å hente. Og tilbake igjen. Det gikk ikke fort. Jeg tenkte at jeg var glad jeg ikke hadde gjort noe kriminelt, for jeg ville sannelig ikke holdt ut å sitte her lenge.
Så hadde det gått noen måneder. I mellomtiden var jeg blitt forespurt om å være leseombud for de innsatte gjennom bibliotektjenesten. Jeg snakket med den bibliotekansvarlige i fengselet, og jeg snakket med folkebiblioteket i kommunen. Førstnevnte kunne fortelle hva de innsatte lånte i fengselsbiblioteket. Jeg tenkte det var et spor å følge som jeg kanskje kunne trekke videre.
Jeg sto mellom hyllene på hovedbiblioteket i byen og var stigende frustrert. Jeg hadde lett bevisst på forfatternavn, og det var sikkert et greit utgangspunkt, men jeg hadde ikke funnet noe jeg var fornøyd med. Nå hadde jeg bestemt meg for å søke litt på måfå. Det var også vrient. Jeg visste jo egentlig ikke hvem som kom til disse lesekveldene. Jeg visste ikke hvem de var. Jeg visste ikke hvor de kom fra, og hva de interesserte seg for. Det eneste de hadde felles var at de hadde brutt loven. Nei, ikke det engang. Det eneste de hadde felles var at de var blitt dømt for å bryte loven.
Jeg prøvde å snu tankerekken. Hva ville jeg hatt lyst til å lese selv, hvis jeg satt inne? Ikke noe tungt og dystert som trakk meg ned. Heller noe som kunne inspirere, motivere, få meg til å kjenne på overskuddet og ressursene mine, fantasien og drømmene. Noe som løftet meg bort fra den nøkkelklirrende, evig påtrengende hverdagen. Jeg la fra meg Jonas av Jens Bjørneboe og hentet to samlinger med korte noveller av Roald Dahl og en av André Bjerke. Det kjentes som en lettelse.
Jeg ringer på døren og stemmen innenfra ønsker velkommen. Så glir den enorme stålkolossen til side og jeg kan gå inn. Eller ikke. Jeg er i en sluse. En stor sluse. Det er plass til store biler her. Og meg. Så glir døren bak meg igjen, og jeg er alene. Det er ikke gøy. Jeg blir meget lettet idet den andre døren i slusen nå sakte begynner å åpne seg. Så labber jeg gjennom snøen og frem til døren der oppe ved trappen. Den er smal og svinger opp og jeg går inn. Til nok en sluse. Men her er det glassvinduer og folk bak. Jeg kjenner på noe litt ubehagelig.
Jeg kan snakke gjennom glasset og det er en skuff der jeg kan legge legitimasjon og mobiltelefon og skyve det inn til dem på den andre siden. Resten kan jeg ta med inn. Med meg får jeg en alarm som jeg henger i beltet. Jeg får en kort innføring i bruken, og så kommer bibliotekaren og henter meg.
Vi går gjennom gangene ned til biblioteket. På veien henter vi kaffe og kjeks på en tralle fra på kjøkkenet. Vi følges av en vakt. Alle har nøkler, unntatt meg. Jeg glemmer meg til stadighet og går fort og effektivt for å røske opp stengte dører. Det tar noen kvelder før jeg lærer at her er det ingen grunn til å være høflig og bidra i døråpningen.
Vi starter 18.30, men den første halve timen er det bare oss to. Vaktene kommer med de innsatte klokken 19.00. Logistikken fungerte ikke helt. Når alle er på plass, teller jeg 15 deltakere. Flere er unge, noen er voksne, noen ytterst få er eldre. Jeg liker ansiktene jeg ser. Noen ansikter gir meg ekstra glede. Det er de som var med på skrivekurset. Jeg føler at jeg har fått en særlig god kontakt med dem.
De sier de er glade for å få en avveksling i hverdagen. Jeg får en hilsen fra en annen fra skrivekurset. Han kan ikke komme, og det er han lei seg for. Han er overført til åpen soning og har ikke adgang her. Lukket avdeling er stengt alle veier.
Jeg sier at til neste gang vil jeg gjerne ha forslag til tekster, men at denne gangen er skal jeg lese grøssere. Det blir en selsom opplevelse. Hele tiden mens jeg leser har jeg denne absurde bevisstheten om hvilket sted jeg befinner meg på. Jeg leser Roald Dahl. Jeg leser og psykologisk press, om drap, forvunne mennesker, mystiske hendelser og sjelens skumle irrganger. Alle små detaljer får en ekstra mening. Blod, leser jeg. Hva tenker jeg om blod? Har noen her sett noe blodig? Bidratt til det? Mistenkelig, leser jeg. Ja visst. Hvem av disse forbinder noe med ordet mistenkelig? Berører jeg noe i deres liv? Selv tenker jeg brått at teksten er truende, og ikke bare fordi den handler om det truende. Rommet i seg selv blir truende. Fordi teksten lever sitt eget liv. Jøss, tenker jeg og innser at jeg er fullstendig utforbedret på dette. Og høyst fasinert. Jeg avslutter med De dødes tjern av André Bjerke. Det er praktisk talt ikke til å holde ut.
Midt i lesningen blir vi avbrutt av vokterne. Vi ligger etter skjema. Alle må gå. Klokken er 20.00 presis. Jeg får ingen forslag. Det blir den samme plagen med å finne bøker til neste gang.
Det har gått noen ganger. Det er snart et nytt møte. Jeg er blitt tøffere i løpet av de siste treffene. Jeg velger friere. Jeg har plukket den novellen jeg har hatt lyst til å lese hele tiden, ganske enkelt fordi jeg liker den så utrolig godt. Det er ikke før en av de aller siste dagene før lesingen at jeg tenker konkret over tittelen: Fra en født forbryters dagbok. Det affiserer meg ikke. Jeg har erfart at uansett hva jeg leser i fengselskonteksten, blir det til Tekster i Fengsel. De blir farget av fengsel, kriminalitet, dårlige handlinger, skyld, skam og alt mulig annet. Her blir tekster om kjærlighet, skrikende såre. Her blir tekster om vold til tårer. Så hvorfor ikke en humoristisk tekst om misforståelser og feilaktige logiske slutninger. Jeg leser. Jeg elsker den teksten. Jeg ler så jeg gråter. Jeg gjør meg noen tanker om hvor kriminaliteten begynner og når den slutter. Jeg aner ikke. Men den starter ikke med litteraturen. Jeg tror forresten ikke den slutter med den heller, men kanskje kan lesingen bidra til at de riktige indre prosessene kommer i gang. Når klokken er 20, blir alle guttene enige om å droppe litt av kveldsmaten for å lese mer – det er ingen damer her. Vi avslutter med Victoria Regia. Jeg husker faktisk ikke hva den handler om. Men jeg husker at jeg gikk hjem. At jeg visste at nå skulle jeg flytte og slutte. At dette ikke kom til å skje mer. Ikke her. Jeg kjente allerede at jeg kom til å tenke på alle disse menneskene med glede senere, og at jeg der og da nesten følte skam over at jeg bare kunne gå. At porten ville åpne seg, og at jeg ville være ute. På den annen side visste jeg at om jeg kom tilbake om et år, ville mange av dem være borte allerede. Heldigvis.
Plutselig ble kontekst en helt virkelig ting.