Min reise til Hellas ble en lang knalltur for alle.
Min reise til Hellas.
Nansen utvider horisonten, og vi er med
Dato: 01.08.04
Vi hadde lyst å dra til Hellas, og gjorde det. Tok med unger og kamera og notatbok og reiste midt på sommeren. Humpet på fly, båt, buss, mer buss, mer båt. Vi hadde gått gjennom alt med dem på forhånd, og opplegget var følgende: Bare dagsplaner og øyer. Planlegge om kvelden, dra neste morgen, reise, kule'n, oppleve greier, planlegge bok.
Det var ingen som hadde skrevet reisebok for barn om Hellas før, i alle fall ikke en vi hadde lest, så vi går i alle fellene. Vi hopper rundt hele Egeerhavet. Vi tar Akropolis i 42 varmegrader og det funker faktisk fint. Vi drar til Mykonos og bor luksuriøst og det går også strålende. Vi seiler til ei rar lita øy som er ganske stusslig, så vi returnerer fort igjen. Helt ok, det også.
Så drar vi til Delos. Hørt om den øya? Neppe. I dag er dette en ruinøy som bare øver magisk tiltrekning på sånne som meg som elsker historie og arkeologi. Men én gang var Delos det mektigste punktet i det greske riket. Så vesentlig var den at til slutt, da krigen mellom de ulike greske elitene toppet seg, måtte atenerne gjøre smart prosess for å vinne det hele.
De manglet ikke kreativitet, og det var halmstrået, for militært og strategisk tapte de til stadighet.
Hva de gjorde? Siden de hadde beslutningsmyndighet på øya, laget de en regel som gjorde det forbudt å fødes eller dø der. Det funket. Delos sank til en detalj, folk dro og husene sto igjen. Det er derfor du finner Artemistempelet, Zevstempelet og alle de andre helligdommene der ennå, delvis stående. Ved siden av dem ligger herskapsboligene med freskene og fontenene. Vi gikk bananas til sola tok knekken på oss, og ungene søkte tilflukt i museet. Vi hadde jo ikke parasoller. Og altfor lite vann. Og altfor lite klær. I soldrepen skal man være innhyllet. Men det sto det jo ingenting om noen steder.
Milos var en avslappende avslutning deretter. For en vidunderlig øy. Vi drar på oppdagelsesreiser. Vi finner stedet Venus fra Milos ble funnet. Vi finner strender overalt, og ingen er ingen like. En har rullesteiner, en har klipper, en har sand, en har marmor. Vi finner masse folk, skjønne bukter og fred.
Når vi så sitter på balkongen om kvelden og ungene sover, løper det et ekorn over armen min som hviler på gelenderet. Men nei, sier Christine, det er ikke et ekorn, det er noe annet. Og det er det. Det er en rotte. Vi får rotter på rommet om dagen, om natten, om kvelden. De spiser alt, de gnafser gjennom tingene og maten, og vi rømmer. Hotelleieren fortviler. Folk hyler og skriker. Det er en invasjon som kun kommer enkelte år, sier han. Dette året.
Når jeg tenker tilbake på det nå, er det morsomt. Jeg ser oss som kommer fra stranden. Og ungene som åpner døra til hotellrommet og sier, med et bredt smil: JA, de har vært her igjen. Se, idag tok de kjeksen.
(Min reise til Hellas og illustratør Gry Moursund vant Grafilles kåring Årets vakreste bøker dette året.)
En liten historisk oversikt.
Gresk fotball som den kanskje kan være.
Det er viktig å pakke sin egen reisesekk. Da får minstemann et forhold til hva hun eller han skal gjøre.