tekst

Noe av sekken kommer herfra. En natt på 80-tallet da vi satt to stykker og laget avis. Publisering neste morgen.
Foto: Jan C. Bjerkfelt

Kunnskapssekken.

Det jeg kan dele med deg

Dato: 09.07.24

Etterhvert hadde jeg fått en hel sekk. En temmelig diger samling av masse greier. Så rotet jeg litt rundt i fortidsmengden. Jøss. Her var jo alt jeg hadde digget å holde på med. Skrive. Snakke med folk. Analysere. Reise. Utforske. Jeg tok opp et par saker. Snudde og vendte litt på dem. Litt læring her, litt erfaring der. Et aha innimellom. Skulle du ha sett! Sannelig passet det ikke sammen også, selv om det ikke var tenkt slik i utgangspunktet. Her var det vel noe jeg kunne bruke? På nytt? På en annen måte? Og javisst, det var det jo. Alt sammen faktisk.

Min er faring som kursleder er preget av at jeg har jobbet mange år i reklamebransjen, der ideutvikling og konseptuell tenkning ble utviklet som kommunikasjonsteorier på 60-tallet, og siden blomstret i Norge. Bransjens strenge regler gjør det befriende å være kreatør. Det gir rom for å dyrke det presise, og man kan jobbe frem en sterk og tydelig kommunikasjon.

Deretter jobbet jeg som journalist og redaktør i mange år. Journalistikken har andre formater og andre regler for publisering, men helt ulikt er det ikke. Det gjelder å ha integritet, moral, troverdighet og kunnskap om det man skriver om, samt respekt for sine intervjuobjekter. Da etablerer man tillit, og det er mediene avhengig av. Og demokratiet også.

Når man skal skrive manus som skal fremføres, er rammene annerledes. Talt språk og skrevet språk fungerer forskjellig. Tv-erfaringen har kommet godt med til tv-manus og reklamefilmmanus. Det skal så lite til før vi synes en dialog er kunstig. Øret er finstemt, språk kan vi.

Hvordan er det så å forfatte bøker? Mye mer omfattende enn mye annet. Det er en lang fortellingshorisont, mange detaljer, mye som skal stemme, og mange, mange runder med alt mulig. Jeg har laget bøker der vi har levert ferdig dokument for trykking til forlaget, og hvor alle detaljer har vært i våre egne hender, og jeg har jobbet med redaktører i en skriveprosess. Begge deler er fint, bare forskjellig.

Som oversetter jobber jeg helt annerledes. Da skal jeg omskrive fra ett språk til et annet. Strevet med å finne på ting å skrive om, trenger jeg ikke å tenke på. I stedet skal jeg finne tonen, stemningen, følelsen i originalspråket og gjenskape det samme på norsk. Det er mye mer følsom høring i det å oversette. Mer som å spille piano, og å lytte seg dypt inn i et musikkstykke.

Å skrive er ellers nært forbundet med musikk og musikalitet. Språket er musisk, gjentakende, bølgende, stigende, synkende, forførende. Dette musiske er med i alle typer tekster, også de mest stakkato fremførte huskelister og nitide systemer, noe som gjør det mulig å lese dem. Det er når rytmen går i knas, og balansen faller fra hverandre, man får problemer med forståelsen, tålmodigheten, temperamentet. Og blodtrykket.
Altså: Ha medlidenhet med dine lesere. Sørg for å skrive skikkelig og bra.