Drømmer blir til virkelighet i markedsundersøkelser.

Inni våre hoder

Dato: 04.05.17

Hva er det vi egentlig tenker? Og gjør?
En avsporing om markedsundersøkelser. (Å herregud.)

Faren min er 96. I fjor sa han at han skulle gå Birken på ski. Han ble forbannet da jeg spurte om hvor lenge det var siden han hadde hatt ski på beina. Han påsto det var for et par år tilbake, men vi kom frem til at det var i 1972. Likevel. Han hadde ingen vanskeligheter med å forestille seg seg selv gå. Han så seg selv gli fremover i sporene. Silkemykt.

I tankene er alt enkelt. Der kan jeg klatre til topps ei stupbratt og snøkledd fjellside uten den minste anstrengelse (og uten panikk).
Jeg kan skrive en roman (faktisk på et par dager).
Jeg kan løpe Oslo-maraton og krysse mållinjen med et smil (uten å ha trent NOE).
Jeg kan male et rom på et øyeblikk (fort gjort).
Jeg kan delta i alle fb-aktivitetene jeg har meldt meg på (uten kollisjoner).

Det er fordi i tanken eksisterer ikke TID på normalt vis. Tanken er en hurtigredigert film der alle vanskeligheter kjapt kan klippes vekk, alle farger redigeres, alle deltagere justeres (særlig meg selv), og vips; drømmetilværelsen stiger frem.

I tanken kan jeg på alle måter være mer vellykket, rikere, gladere, raskere og smartere enn i virkeligheten.

Ler du?
Du burde ikke det. Sannsynligheten er stor for at du har det slik du også. (Eller kanskje ikke akkurat DU, bare ALLE DE ANDRE uti der.)

Regel én er derfor:
Stol aldri blindt på hva folk sier. I hvert fall ikke når det kommer til undersøkelser. Det er ikke det at vi nødvendigvis serverer bevisste løgner, men heller at vi finner frem til en tenkt (og ubevisst) forskjønning av situasjonen.

JA, sier vi, når vi blir spurt om vi er villige til å betale mer for økologisk mat, og mener egentlig at i en ideell verden, der inntekt og utgifter ikke har noe å si, synes vi at det ville være verdt pengene å betale mer, siden varen er verdt mer. MEN når vi står i butikken og saldoen er lavere enn fjæresjøen, tar vi det billigste (jeg også).

JA, selvsagt, sier vi, jeg reiser alltid kollektivt, og mener at det er noe ALLE bør gjøre, alltid. Bare ikke de dagene bussen går rett for nesa på oss, eller vi bare har sååå dårlig tid, eller rett og slett ikke orker å gå til bussen (nesten hver dag, egentlig).

Ja, sier vi, jeg vasker huset og toalettet hver uke, det er på lørdag, alle lørdager, og så glemmer vi selvsagt at det er mange lørdager siden sist. Tiden går jo så fort, altså.

Ja, sier vi. Det er forferdelig at bilistene ikke kan holde fartsgrensen ved skolen. Det er fryktelig med den grisekjøringen, den gjør alle utrygge, sier vi, før vi blir vinket inn til siden for å ha kjørt i 70 i 40-sonen.

Regel to er derfor: Stol aldri på markedsundersøkelser.

Vi vil jo så gjerne være skikkelige og greie når markedsundersøkeren spør og graver om detaljer der vi må tenke oss nøye om. Vi ønsker så inderlig å svare korrekt og riktig og gi et skikkelig bilde av vår verden.

Det er derfor vi roter skikkelig langt der inne i oss selv for å finne et svar. Akkurat der hvor idealisten ligger begravet. Den indre ønsketenkeren som nesten aldri får luftet seg i hverdagen, kan endelig komme til orde. Bli registrert og sitert. Og vips, så finnes han eller hun i statistikken.

Spørreren, på sin side, tror vi er ytterst oppriktige, siden vi tenker oss så grundig om.

Og så.
Om et halvt år kommer det ut som fakta i en publikasjon, som en tjeneste på et torg eller som et produkt i ei butikkhylle.
Pass opp.

Vi lar den indre idealisten snakke i vei, når det var realisten som skulle kommet til orde.