Artikkel for Widerøes magasin.

Galskap kontra genialitet

Dato: 20.04.16

Må man være gal for å være genial? Det er i hvert fall ting som tyder på at det hjelper.

Allerede 360 år før Kristus skrev Aristoteles i Problemata: «Hvorfor har alle de som er blitt fremstående i filosofi, politikk, poesi eller kunst et melankolsk temperament, og enkelte av dem i en slik grad at de er rammet av sykdommer forårsaket av den sorte gallen,

Og det er bare å ramse opp: Leonardo da Vinci, Tesla, Bohr, Van Gogh, Picasso, Dali, Hemingway, Munch, Hamsun. Svært mange av våre største tenkerne og kunstnerne, bryter ikke bare med sin samtids forventninger til hva som kjennetegner et alminnelig liv og en akseptert oppførsel, men de har også i mange tilfeller hatt psykiatriske diagnoser i kortere eller lengre perioder. Så ofte har det skjedd, at man har lurt på om det ene er en forutsetning for det andre.

Innenfor kunsten har man gjerne snakket om sin nervøsitet, uro og sensibilitet, og kunstnerne selv har sett på denne psykiske tanderheten som nødvendig for å være skapende. Kunstneren Bendik Riis hadde mange innleggelser på Gaustad Psykiatriske Sykehus, men klarte likevel å være svært produktiv. Van Gogh skar av seg deler av det ene øret etter en konflikt med Gauguin. Det kan jo virke som en underlig ting å gjøre, men sett i lys av at hans første tanke var å drepe Gauguin, var det jo definitivt en klok avgjørelse. Uansett. Han havnet til slutt på asylet i Saint-Remy i Frankrike etter et sammenbrudd i 1888, han led av dype depresjoner og begikk i 1890 selvmord ved å skyte seg i magen.

Edvard Munch ble akutt psykotisk i København i 1908, mye på grunn av alkohol, men det lå andre ting i bunnen. Seks år tidligere, i 1902, hadde han i et anfall av sjalusi og forvirring skutt av seg sin venstre langfinger. Han mente selv at hans svake helse og hans nervøse temperament var en forutsetning for hans skapende evner: «Sykdom, galskap og død var de engler som stod vakt ved min vugge, og har fulgt meg gjennom livet», skal han ha sagt til sin venn og huslege Professor K. E. Sebreiner. Han føyde til: «Jeg ønsker å beholde disse lidelser. Tar De dem bort, knekker De også min kunst.»

Men også store tenkere har hatt psykiske vansker. Nikolas Tesla var serbisk-amerikansk fysiker, og fant blant annet opp vekselstrømmotoren, lysrøret og radioen. Den fysiske enheten for et magnetfelts styrke er oppkalt etter ham. Han hadde i sin tid en absurd krangel gående med Edison som fant opp likestrømmen, men der var det faktisk sistnevnte som oppførte seg som en skrulling og tok livet av elefanter for vinne et argument eller to. Tesla led imidlertid av tvangstanker og prøvde å få kontakt med Mars. Når han spiste ute, polerte han sølvtøyet med en haug servietter. Og ellers fryktet han kvinner med perler i ørene og gikk tre ganger rundt et hus før han gikk inn.

At Hamsun også slet med seg selv og sin guddommelige galskap, som han kalte kunstnerskapet sitt, blir nesten en bagatell, men han ville nok fått en diagnose i dag. Han var en svært komplisert personlighet både for seg selv og for sine nærmeste. Også den svenske forfatteren og dramatikeren August Strindberg, forfatteren Stig Dagerman og maleren Carl Fredrik Hill hadde psykiske lidelser. Ibsen ble av psykologen Lange-Eichbaum utropt til ’et av de få friske genier’, selv om han aldri dokumenterte dette. Men i en nyere studie konkluderer Felix Post med at den samme Ibsen tilhører gruppen av alvorlig psykisk forstyrrede europeiske forfattere. Normativ var han uansett ikke.

Både kunsten og psykologien var og er opptatt av det ubevisste, av menneskets dypeste beveggrunner, av det skjulte, og for mange av kunstnerne var utforsking av det indre sjelsliv et erklært mål for arbeidet deres.

Den tyske psykiateren Max Ernst ga i 1923 ut et verk om med og om bilder laget av schizofrene, og det ble nøye studert av modernismens forgrunnsfigurer og av surrealistene. Både André Breton, Salvarod Dalí, Picasso, Klee og medlemmer av Cobra-Gruppen – Axel Jorn blant annet, ble svært inspirert, og man finner denne inspirasjonen igjen i verkene deres.

Freud gjorde gjennom årene en rekke tolkninger av kunstnere, noen av dem ganske spekulative. Blant annet analyserte han Leonardo da Vincis etterlatte notater og kom frem til at han hadde psykiske vansker gjennom store deler av livet. Jung var mer opptatt av den kreative prosessen, av tilknytningen til det kollektivt ubevisste og kunstnerens evne til å ta opp informasjon herfra under arbeidet. Han bruker Goethes Faust og William Blakes verker som hovedeksempler.

Og det forskes stadig. Den arkeologiske utgravningen av menneskets indre rom er så vidt påbegynt. Statistiske studier fra siste halvdel av 1900-tallet viser at kunstnere og forfattere er markant overrepresentert når det gjelder psykiske lidelser. Lyrikerne leder. En studie av Juda viste at av 294 kunstnere hadde 50% av lyrikerne, 38% av musikerne og 20% av malerne havnet i gruppen for psykiske lidelser. Den britiske psykiateren Felix Post fant i 1994 at kun 10% av forfatterne og 29% av kunstnerne han undersøkte var uten psykiatriske symptomer av betydning.

Emil Zola (1840-1902) lot seg undersøke av i alt 20 psykiatere over et helt år, og alle konkluderte med at geniet hans hadde opphav i de nevrotiske elementene i temperamentet hans. Den store engelske romantikeren Lord Byron ansees i dag sannsynligvis å ha vært manisk-depressiv og muligens bipolar. Men selv om den psykotiske tilstanden kan ligne på den skapende kreative prosessen, er man ikke kreativ i sykdomsfasen. Kreativiteten kommer i friske perioder eller i overgangsperiodene.

I dag anser man kreativitet som en egenskap ved alle mennesker, forskjellen ligger i graden av den. Man sier også at en kreativ personlighet faktisk kjennetegnes ved orden og disiplin, men at vedkommende samtidig er mindre konvensjonell og formell og har en større grad av emosjonell ustabilitet enn gjennomsnittet. Typisk (blant mye annet) er også introversjon kombinert med stor nysgjerrighet, åpenhet for følelser og for omverdenen.

Og muligens står man foran et viktig gjennombrudd i forståelsen av forbindelsen mellom genialitet og galskap. Det kalles ’latent hemning’ og er knyttet til hvordan hjernen henter inn informasjon, og hvor mye den henter av gangen. Den mulige mengden er enorm. Noen mennesker har effektivt vern mot denne informative flodbølgen gjennom en høy latent hemning, og dette gjør at de siler bort nesten all informasjon de ikke har bruk for i øyeblikket. Mennesker med lav latent hemning derimot, tar inn svært mye informasjonen. Svært kreative mennesker har alle lav latent hemning. En lang rekke forsøk viser nå at høy intelligens gjør det lettere å bearbeide denne store mengden informasjon, og mennesker med lav latent hemning kombinert med høy intelligens, vil da kunne nyttegjøre seg denne store informasjonsmengden og oppnå ekstraordinære resultater fordi de klarer å håndtere den.

Det er i denne gruppen man finner de kreative geniene.
Og Gud vet at vi kan trenge dem.

Fakta 1
Hva som er «normalt» i dag, defineres av normalfordelingskurven, skapt av matematikeren Gauss og statistikeren Galton. I følge den er det aller mest normale å være gjennomsnittlig. Denne gjennomsnittlige normaliteten og personifiseringen av den finnes jo ikke, paradoksalt nok, men noen avvik godtas lettere enn andre. Men det sier seg selv at skal man skape noe spektakulært, kan man ikke befinne seg på normalitetskurven på alle områder.

Fakta 2
Hva var normalt på Leonardo da Vincis tid? Hva er normalt nå? Normalitetsbegrepet er i konstant forandring. Samfunnet og omgivelsenes forventninger og dom over en persons handlinger og vedkommendes samhandlinger med andre, har endret seg sterkt. Å ligge til bords, var for eksempel en sedvanlig ting i antikken, men i dag ville det blitt ansett som høyst bemerkelsesverdig. Det samme kan man si om å bo i huler, steke villsvin på bål og å skrive på trepinner.
Den amerikanske sosialantropologen Margaret Mead påviste at normene for seksualitet, kjønnsroller og barneoppdragelse varierte sterkt fra sted til sted. Et tabu ett sted i verden, kan være normaliteten i en annen. Se bare på omskjæring av kvinner, en altfor utbredt skikk, som oppfattes som normalt i store deler av den afrikanske verden, og som vi finner direkte barbarisk. Det samme gjelder Sharialover, Burkaer og tusener av andre ting. For bare hundre år siden var melankoli og hysteri to hyppig brukte termer. På den tiden ville det vært rimelig absurd å være utbrent.

Ordforklaringer
Klinisk: Klinisk behandling, klinisk diagnose, klinisk psykologi. Begrepet klinisk handler om alt som foregår på en klinikk, i motsetning til i et laboratorium. Klinisk behandler man og stiller diagnose i møte med pasienten, basert på observasjon og man samhandler med pasienten om behandlingen.

Patologisk: På gresk betyr pathos følelse, smerte, lidelse og logos betyr undersøkelse eller behandling. Det vil si at "pathoslogos" (altså patologisk) rett og slett betyr sykelig eller abnorm, og at man ved undersøkelse finner en sykdom eller noe som er galt (lidelse). Patologi er læren om sykdommer og sykdomsprosesser i kroppen vår.

Sitat, Niels Bohr:
Vi er alle enige i at din teori er helt sprø. Men vi er delt i synet på om den er sprø nok til å være riktig. Selv føler jeg at den ikke er sprø nok.

Se relatert PDF-fil

Historien er full av interessante tilfeller. Foto: Scanpix