tekst

Å få barn har vært mitt livs største opplevelse, sier Lillian om datteren Alice.

Jeg skal gi deg alt så du ikke trenger meg

Dato: 27.04.17

Lillian og Alice Angelica Müller sitter ved siden av hverandre i en sofa i Oslo, Norway. De har vært mor og datter i 21 år. Begge bor i Los Angeles, men ikke i samme leilighet. Alice har bodd fire år for seg selv. Det skulle man sannelig ikke tro.
Eller kanskje Lillian bare har glemt det. (Henne. Foto: Ragnar Hartvig.)

Det er fortsatt noen aviser og blader som kaller Lillian Müller for Playboy-Lillian. Det bør de snarest slutte med. Lillian er ikke interessert i fotografering. Ikke egentlig. Lillian Müller er interessert i MAT. Mat som mat, og mat som medisin. Hvis noen som leser dette, synes de har hatt plagsomt masete foreldre som gnålte mye om kosthold, kan de trygt lese videre nå.
Dere kommer til å synes at dere har hatt det enkelt. Jeg lover.

Til å begynne med.
Alice kommer opp i stuen med en kopp i hendene. Det er klar buljongsuppe. Med persille. Kvasten står som en blomst i potta. Grønn.
– Det er mye godt i persille, sier Lillian og ramser opp en lang rekke næringsstoffer. Mat er nøkkelen til helse, og folk spiser altfor mye og altfor galt. Se på meg, sier hun. Jeg har nesten ikke sovet i natt på grunn av Alice som brått fikk vondt i nyrene i går, men jeg er oppe og full av energi likevel. Det kommer av at jeg spiser riktig. 60% av den energien vi mennesker har, går med til å fordøye mat når vi spiser for mye. Jeg er veganer. Det gir meg konsentrert næring og da trenger jeg mindre av den. Og likevel er jeg full av pepp.
I dag har jeg spist tre økologiske bananer og en halv plate melkefri sjokolade. Og? Hun tenker. Sier: – Og det var det.

Hun juger ikke. Hun ER full av pepp. Hun snakker med stort trykk i et rasende tempo. Om to timer skal hun ta noen druer. Det er nok for å holde krafta nede.

Hun ble vegetarianer da hun var 27. Det var etter Playboy-karrieren, hun hadde angst for alt mulig, lavt blodtrykk, var deprimert og begynte å få problemer med helsen.
- Jeg var ikke lykkelig. Jeg skjønte at jeg virkelig måtte gjøre en alvorlig forandring i livet mitt. Så traff jeg en amerikansk naturlege som jeg studerte hos i ett år. Det ble vendepunktet.
– Jeg ble som et nytt menneske. I dag lever jeg etter Hippokrates’ motto: La maten være din medisin og medisinen være din mat. Da må du også bli din egen lege.

Mor doktor.
Alice ser frisk ut. Sier hun føler seg bra, også. Lillian er fortsatt litt oppskjørtet. Rister på hodet over at datteren går rundt i et par strandsandaler. Alice sier hun synes de er deilige å gå i. Dagen før hadde hun dem på ute i regnværet. Det var ingen innertier.
– I morgen går vi og kjøper ordentlige sko til deg, sier Lillian.
– Ja, sier Alice. Ser ut av vinduet der det er grått og kaldt.
Hun kan ikke ha hvilke sko som helst. Hun går ikke i skinn og lær, materialer som kommer fra dyr.
– Jeg er litt strengere enn henne på det området, sier hun og peker på moren, som har joggesko med to ørsmå lærfelter på.
–Alice er generelt mer fanatisk enn meg, sier Lillian. –Men hun drikker mer enn meg, legger hun til.
Å drikke mer enn mor Müller er dog ikke vanskelig. Hun drikker ingenting.
– Mamma gikk rundt med et glass champagne på forlovelsesfesten sin og lot som hun drakk av det og var beruset. Hun gjorde det for å tilfredsstille de andre, alle dem som synes det er mistenkelig, vanskelig, underlig med noen som ikke tar et glass.
– Jeg har aldri vært full, aldri pussa, jeg har aldri brukt dop og jeg har aldri drukket en kopp kaffe, legger Lillian til. – Det er uinteressant for meg. Jeg liker hodet mitt slik det er, jeg liker ikke å forandre bevissthetstilstanden min.

Alice ble født da Lillian var 40. Hun var hennes første barn.
Hun var det første barnet for faren også. Han var 42. To godt voksne mennesker, men med temmelig ulik bakgrunn og livsfilosofi.
Mor var allerede verdensberømt som Playboy-modell, hadde vært kjæreste med Hugh Hefner, hadde spilt i flere filmer, og var godt i gang som helseguru. Far kom fra en advokatfamilie. Selv advokat, far advokat, farfar advokat. Ikke en veganer å oppdrive så langt øyet og generasjonene rakk bakover.

Likevel. En dag bestemte Alice seg for ikke å spise kjøtt.
– Da hadde hun spist kylling og kalkun i to år, sier Lillian.
– Ja, pappa lever på junk-food, så der fikk jeg begge deler.
– Men hun har aldri spist kjøttkake eller pølse, sier Lillian med ettertrykk på Grimstaddialekt.

Utenpå og inni.
Av typer er de forskjellige. Lillian er lys og Alice er mørk. Lillian snakker og Alice lytter. Lillian er norsk og Alice er amerikansk. Skjønt snart ikke. Når dette leses har unge frøken Müller fått sitt norske pass og sitt norske personnummer. Fra før har hun norsk kjæreste, så nå får vi se. Så langt har hun har fire års universitetsstudier bak seg som inkluderte kulturstudier, sammenlignende litteratur og mediekultur, blant annet. Fortsatt lurer hun på hvor hun ender til slutt. Journalist kanskje? Hun har vurdert flere yrker tidligere. I fjorten dager hadde hun lyst til å bli veterinær, men det gikk over. Det kan høres ut som en motsigelse for en veganer, og det var det.
Og resten av det som kommer? Hun sier hun kunne tenke seg å bo i California eller Hawaii på grunn av klimaet og kulturen. Men legger til at Verden er hennes østers.
Mor har imidlertid tenkt sitt om akkurat det.
- Kanskje kan du jobbe i Norge, foreslår hun, og legger frem en praktisk motorvei til fremtiden. Påpeker at kjæresten jo vil fortsette med studiene sine, føyer til at det er mange muligheter her generelt, og avslutter med at Alice jo kan studere videre på universitetet her også.
He-he, sier fotografen som registrerer den laaange morsarmen. Alice flirer.
– Savner du henne når hun ikke er der? spør jeg Lillian.
– Hah, sier hun. – Alice flyttet til et universitet som lå 1,5 time hjemmefra med bil. Men det hjalp ikke. Jeg hadde et stort bilde av henne på badet, og når jeg kom ut dit, så begynte jeg å gråte. Jeg hylte. Jeg pusset tenner og skrek. Det var helt forferdelig.
– Hun fikk meg til å komme hver helg, sier Alice.
– Hun kom hver helg.
– Og noen ganger kom jeg i uka også. Og mamma ringte 2-3 ganger om dagen.
– Jeg ville bare høre at hun var ok.
– Og noen ganger ringte hun når hun var i butikken, og da snakket hun seg gjennom alle detaljer. Har du sett pærene, og druene, de er så fine, og her har vi... Du vet, det tok litt tid.
– Kanskje alle gjør det, sier jeg.
– Neppe, sier Alice.
– It’s my baby, sier Lillian og klemmer henne.

Her i Norge har ikke Alice telefon. Hun synes det er fint. Det amerikanske SIM-kortet passer ikke. Mor tilbyr seg å kjøpe. Alice sier hun ikke trenger. Vi snakker om alt man ikke trenger. Lillian husker første gang hun så TV. Svart-hvitt utenfra og inn gjennom vinduet til naboen. Nyhetene og værmeldingen og sådant mer. Ikke hadde de kjøleskap heller og ikke innlagt vann og desstuen utedo. Det var ikke flust. Lillians mor jobbet hardt for å få endene til å møtes. Det var ingenting å få gratis. Det var slit.
– Og likevel ble jeg den jeg ble, sier Lillian. – Men det er klart. Hadde jeg ikke hatt pågangsmotet, hodet mitt og erfaringene jeg har tilegnet meg, sammen med min tro på Gud, så hadde ingenting gått.
– Du tror på Gud.
– Det har jeg alltid gjort. Det har reddet livet mitt, sier hun. Det redder livet mitt hver eneste dag.
Hun vokste opp med bedehuset fem minutter hjemmefra. Det er en viktig del av barndommen. Og minner tar hun vare på. Ting er hun derimot mindre opptatt av. Om det er noe hun savner? Ja, hun skulle gjerne hatt flere barn. Tre hadde vært ideelt i grunnen.
– Men da jeg traff Maurice (Rinaldi, hennes nåværende samboer) hadde han to ekteskap bak seg og fire barn allerede, og ønsket ikke flere. Jeg bøyde meg for det, men synes det er synd at Alice er enebarn.
– Å få barn har vært mitt livs største opplevelse. Ingenting kommer opp mot det. Ikke menn, ikke penger, ikke karriere. Men det er ikke lett å være ung. Det er så mye man skal forstå, og det sies så mye forskjellig i aviser, på tv, overalt.
– Hva har vært viktigst for deg i barneoppdragelsen din?
– Å gi henne ballast slik at hun kan greie seg selv, tenke selv, ta gode avgjørelser. Jeg prøver å opplyse henne om hva som fungerer innen kosthold, hvordan hun kan leve godt uten å være bekymret, hvordan hun skal takle livet.
– Er dere like?
Alice sier. – Jeg er ikke så spirituell som hun er. Jeg tror det er noe der ute. Jeg vet bare ikke hva. Men jeg er bare 21.
– Så du tror det vil øke?
– Vi får se, skyter Lillian inn. – Hun er oppdratt som hun er. Men hennes far kommer fra en veldig katolsk familie.
– Nei, det er gjør han ikke.
– Du var i katolsk kirke før du ble født, du kom til verden på et katolsk sykehus, din far er veldig katolsk.
– Han er ikke så katolsk. Han går ikke i kirken til vanlig.
De ser på hverandre. Uavgjort?
Journalisten spør hva de vanligvis krangler om.
Alice sier de krangler når Lillian forteller henne hva hun skal gjøre. Lillian sier Hah, og at det dreier seg om sånne råd som Tygg persillen, Bruk rå tomater, Spis rå løk. Jeg har lært henne at rå mat har mer liv og flere enzymer enn kokt og stekt, sier hun.
– Etter at jeg har bodd alene i fire år, forteller hun meg fortsatt hvordan jeg skal pusse tennene, sier Alice.
Lillian protesterer. – Jeg forteller deg hvilken tannkrem du skal bruke.
– Nei, du forteller meg NØYAKTIG hvordan jeg skal pusse tennene.
Mer sukking og glising.
Fotografen ler høyt.
Alice: Du forteller meg hva slags tanntråd jeg skal bruke, og hvordan jeg skal bruke den også.
Lillian: Okeida, okeida.
Alice: Natural Floss.
– Vi får den bare i denne spesielle butikken i LA, sier Lillian.
– Og så sier hun at jeg ikke skal spise for mye krydder.
– Ja, det er ikke bra for nyrene.
– Og hvis hun ikke gir seg da, minner jeg henne på at jeg faktisk har klart meg selv i fire år.
– Men selv om hun kjemper imot, så merker jeg jo at hun gjør forandringer. Og til slutt vil hun nok se at det er fornuftig, sier Lillian.
– Du forteller meg ting ti ganger på rappen.
– Fordi du må booste selvbevisstheten din. Du skjønner ikke at jeg faktisk vet mer om en helseting enn du gjør.
– Jeg gjør mer research.
– Hæh. Blogger? Kom igjen. Fortell meg.
– Aviser, magasiner.
– Det holder ikke.
Stille.
– Det ender alltid med at jeg gir meg, sier Lillian. – For hun gjør det ikke. Hun ser på Alice.
–Aldri, sier Alice Angelica.

Maurice er kommet inn i rommet.
– The never ending story. Han gliser. – Når det gjelder Alice kan hun få helt panikk, sier han og nikker mot Lillian.
– Jeg får ikke panikk, sier hun.
– Jo da, sier han. – Da Alice kom fra Kristiansand her i forrige uke, skulle bussen være inne klokken 19.00 på plattform 3. Da klokken var blitt fem over, jamret du: Å, jeg har mistet henne, å, jeg har mistet henne.
Han ler. Hun ser opp.
Sier at hun ikke er så forskjellig fra alle de andre mødrene i LA. Ser på Alice.
– Vel, sier Alice. – Ingen av vennene mine er enige i det.

Alice har tatt sine eksamener. Nå har hun også tatt bilder for et manneblad, uten en tråd. Mor synes de er fine. Jenta er naken, men viser ingenting, og hun må gjøre som hun selv synes, sier hun. Nakenhet er ingen skam, tvert imot, sier hun også.
Lillians egen mor måtte takle Playboy-poseringer i en tidsalder da det kanskje var langt mindre enkelt. Hva hun sa til det?
– Jeg tror helst hun ble overrasket, sier Lillian. Jeg tror ikke hun ante hva Playboy var før etterpå.
Men å være mor er krevende.
– Jeg har forsøkt å gi henne alt jeg har lært på godt og vondt. Jeg ville hun skulle komme dit at hun ikke trengte meg for å gjøre riktige valg for seg selv i livet. Jeg har ønsket å formidle at vi må ta i bruk hele vår kapasitet, bruke oss selv til fulle, for å være lykkelige.

Det finnes kvinnelige forbilder der ute som det går an å se til, synes hun. Hillary Clinton er viktig. Og Margareth Thatcher. Og Wenche Foss. Kvinner med interesse for samfunnet rundt seg, som ville investere i noe de trodde på.

Men Alices’ forbilde er Lillian.
– Jeg kunne sikkert ramset opp andre navn, men det er noe med å ha en så dyp og personlig relasjon til et menneske som du også har så dyp respekt for. Det kan ikke bli noen andre. Jeg liker hvordan hun behandler hvert eneste øyeblikk individuelt, som noe som må tas i mot, og jeg er imponert over hvordan hun har overvunnet vanskeligheter og likevel bevart åpenheten sin. Jeg synes hun er en fantastisk mor. Jeg skulle ønske flere så henne som den skarpe damen hun er, og ikke bare bli stående fast i klisjeen om et blondt hode på en flott kropp.
Og Playboy? Det forbandt den lille Alice med påskeselskap og masse mennesker. Det handlet om å bade i deilige bassenger, leke med masse søte dyr, mate små aper og ellers spinne rundt på eiendommen – høyt og lavt.
– Jeg tror ikke jeg hadde noen forestilling om hva en Playmate var. Men i dag har jeg mange av de gamle bladene. Utgavene fra 50, 60, 70 og 80-tallet er jo ikoniske.

Mor på hylla.
Morsomt å tenke på. Lillian Müller i tidsskriftssamleren i bokhylla. Eller i esken på loftet. Tilværelsen går sine egne veier. Setter i gang nye hendelser, andre hendelser.
Unge Lillian hadde kommet så langt som til det andre året på lærerutdanningen da hun møtte kjekke Hans som distraherte henne så kraftig at hun sluttet på skolen. Hun var ferdig med den skrekkelige sjenansen og tilbakeholdenheten og nå forflyttet hun seg en periode rundt i Europa sammen med ham. Han var halvt tysk og halvt engelsk og soldat i hæren, og hun ble med dit han var stasjonert. Da de kom til Tyskland, fikk han ansvar for garnisonens treningsområder. Lillian ble ansatt som badevakt. Hun så sannsynligvis strålende ut i, men akk.
– Hadde noen behøvd hjelp, så kunne jeg nok kastet meg i bassenget og latt som jeg reddet dem, men kjære, jeg kunne jo nesten ikke svømme. Men jeg ville jobbe. Jeg ville bidra økonomisk. Jeg ville ikke la meg forsørge. Det har jeg aldri gjort.
Jeg har alltid betalt for meg selv, også da jeg bodde sammen med Hugh Hefner.
– En ting vet jeg, og det er at det er den som betaler regningene som har makta.

Billedtekst:
Lillian og Alice.
Hadde skjebnen snodd seg annerledes ville noen hatt Lillian Müller som lærer. Det er jo et tap. På den annen side er den noen som HAR hatt Lillian Müller som badevakt. Det var en risikotilværelse. – Men så er det slik, sier Lillian, at disse krokveiene måtte til for at Alice nå kan sitte her ved siden av henne.

Se relatert PDF-fil