tekst

Kortformoppdragelsen.
Stein Winge er opprinnelig utdannet skuespiller, men har de siste 40 årene hovedsakelig jobbet som instruktør. Han ansees som en av våre største kapasiteter noensinne.
Viktoria Winge er hans yngste datter. Hun er skuespiller og musiker. Foto: Ragnar Hartvig.

Winges metode

Dato: 20.04.17

Viktoria og Stein Winge spiller far og datter i tv-serien «Koselig med peis». Der svir relasjonen seg en anelse i kantene. Men hvordan har de det i det virkelige livet, der de er far og datter på alvor? Er det mulig å leve og arbeide så nært uten at noe tar fyr?
(Magasinet Henne. Foto: Ragnar Hartvig)

Det er den 5 mars 1980. Instruktør Stein Winge bøyer bøyer seg over den lille nyfødte piken som har rukket å bli et par minutter gammel, og fremfører en innstendig monolog. Han ser ned på ansiktet hennes og forteller hva han tenker om dette møtet. Han sier han er glad. Han sier han har forventninger. Han sier han aldri kommer til å si NEI til henne – noensinne. Til gjengjeld er må hun for fremtiden sørge for å ha god smak, slik at beslutningen hans skal bli til å leve med. Så er han ferdig.
Ja, det er han.

– Næh, sier Viktoria Winge. Gjorde du det?
– Hæhæ, sier hennes far. – Det var min form for barneoppdragelse. Siden har jeg aldri mast noe mere.
Og, føyer han til, det kan jo virke som det jeg sa har festet seg.

Vi er på Nesodden. Stein Winge rusler rundt i hagen i tynn skjorte mens frosten biter. I den ene enden av eiendommen er et byggeprosjekt i gang. Det skal bli bolig, eller mulig bolig for datteren Viktoria og ektemannen når de er i Norge. – Hvis hun betaler rikelig med husleie, sier Winge med et glis. Selv bor han i hovedbygningen med kona Kari, og fra vinduene der ser han både begynnelsen av Bunnefjorden og sin egen brygge som vender ut mot den. Den er kald og gufsen nå. Vannet er svart. Og juletreet på terrassen som mirakuløst har bevart sine gule nåler, er fra i forfjor. Det er ikke til å tro.

Inne er det varmt.
Viktoria og Stein, datter og far, sitter i sofaen ved siden av hverandre. Det ser avslappet ut. Det kjennes avslappet. Liketil. Enkelt. Men én ting er å forholde seg nært til hverandre i det daglige familiære. Men samtidig å skulle jobbe sammen? Hvordan er det?
– Fint egentlig, sier Viktoria Winge. – Pappa har jo egentlig alltid jobbet med hele familien, så vi er vant til det. Det er ikke verre å jobbe med ham enn det er å jobbe med andre. Kanskje det til og med er bedre å jobbe, egentlig. Mer avslappende. Da kan jeg jo dele arbeidsopplevelsen med noen som følger meg i livet. Det som ofte skjer i jobber som våre, er at man får en arbeidsfamilie for en periode, og så blir den familien splittet, og deretter går alle til nye familier, nye teateroppsetninger, nye filmer.
Faren gir henne rett.
– Jeg har jobbet både med Kari (skuespillerkone), Nikolai (musikersønn), Julie (skuespiller/regissørdatter) og nå med Viktoria. Vi er vant til å være proffe. Og vi skiller veldig på om vi er hjemme eller på jobb. Vi blander ikke dagliglivet inn slik at det blir noe privat over det som foregår på scenen.

Riksteateret og tv.
I fjor høst arbeidet de sammen i forbindelse med Riksteatrets store oppsetning «Lang dags ferd mot natt». Stein var instruktør og Viktoria hadde en av rollene i dette krevende stykket der mor, far og to sønner konfronteres med hverandre i løpet av ett intenst døgn. Andre medvirkende var blant annet Liv Ullmann og Bjørn Sundquist. Nå er Viktoria og Stein aktuelle i tv-serien «Koselig med Peis», hvor de spiller far og datter. Det er for øvrig første gang de spiller mot hverandre.
– Jeg tror vi er veldig lekne i vår familie, sier Stein. – Og nærhet gjør kommunikasjonen enklere. Man behøver ikke å snakke så mye sammen, man tar impulsene nesten før de er uttrykt. Det er også mange på teateret jeg har det slik med. Bjørn Sundquist for eksempel. Vi er så nære at han påstår at han og jeg egentlig er samboere. Men film er noe annet. Særlig når jeg ikke har stått foran kamera siden 70-tallet. Alle disse monologene var jo et helvete. Men å jobbe med Viktoria var fasinerende. Hun har masse atmosfære.
Han ser på henne. – Når vi skulle ha scener sammen, var du helt proff. Du var fullstendig fokusert på rollen din, og jeg på min. Jeg skulle spille en drittsekk og du en snill, liten pike. Tenk det. Det er jo akkurat som hjemme, sier han og gliser rått.
Viktoria ler.
Hun ser ut som en alv, men latteren er høyst jordisk.
– Nei, det er jo ikke sånn da. Å spille med pappa – det er ingen forskjell fra å spille med andre. Jeg behandler alle folk likt når jeg er på jobb. Men vi har bare jobbet sammen to ganger, så det er all erfaringen jeg har.

Nervøs.
–Jeg var nok mye mer nervøs enn Viktoria forut for denne produksjonen. Jeg har jo ikke spilt på nesten 40 år, jeg har bare instruert. Og den erfaringen er annerledes. Som skuespiller kan jeg merke hvordan irritasjonen over regissøren kommer opp i meg. Hvordan den stiger? Jeg vet at produsentene på forhånd hadde et møte om meg. Temaet var: Hva gjør vi hvis Winge blir vanskelig.
Han ler så han rister. – Men når jeg er skuespiller, kommer ikke irritasjonen. Da legger jeg ikke merke til noe annet enn det jeg skal gjøre. Så da kom de etterpå og sa: Du var jo ikke’no. Og det var jeg ikke. Selvfølgelig ikke. Jeg spilte jo bare. Men de hadde trodd at jeg skulle si: Hva faen er dette for noe, er det bare amatører her?
Men rollen, ja, den rollen måtte jeg kryyype inn i. En av de første dagene bestemte jeg meg for å overnatte i det forferdelige huset vi skulle filme i. Jeg kjøpte mat og to flasker god italiensk rødvin og ost og så låste jeg døren og jobbet der. Bare bodde og jobbet blant alle pilleeskene og alkoholen som tilhørte settingen. Det var veldig sært. Men det hjalp meg å forstå skikkelsen jeg skulle gestalte. En morgen så jeg det stod en gjeng unge gutter utenfor. Jeg hørte de snakket sammen, og de var ganske høylytte og en av dem sa: Det er noen i «Dødens Hus», det er noen i «Dødens Hus» og så begynte de å rope: Hvem er det? Hvem er det? Jeg kjente jeg ble litt irritert. Ja, og så gikk jeg ned og åpnet døren og sa: Hva faen er dette for noe jævla bråk, og så viste det seg at de var skikkelig hyggelig, og så fikk vi oss en prat, og jeg ble venner med dem. He-he.
Spøkelset i «Dødens Hus» flirer.

Byens drittsekk.
Ellers er rollefiguren hans – som datteren sier – byens drittsekk.
– Han er faren min i serien, sier Viktoria, men det blir ikke klart for meg før jeg er 18 år – i tredje episode. Da kommer sannheten for en dag. Moren min har av gode grunner ikke hatt lyst til å fortelle noen ting. Relasjonen mellom Jenny og Frank blir vanskeligere etter hvert. Men det er sønnen som har størst problemer med ham.
– Hvilken sjanger kan man si dette er?
– Så du synes ikke den minner om Himmelblå? He-he. Nei, den er nok nærmere Six Feet Under. Den minner om den i stemning, og også når det gjelder familietrykket.
– Reflekterer serien noe av deres egen relasjon til virkeligheten?
De drøfter litt frem og tilbake.
Stein bekrefter.
– Den gjør nok det hos meg. Det var noe som var ubevisst nesten. Jeg kunne oppleve øyeblikk.. Men enda sterkere var det i «Lang dags ferd mot natt». Min mor var jo pillenarkoman. Og når jeg da iscenesetter Liv Ullman i den rollen, så kommer parallellene, og da må jeg slite med dem i prøvetiden for å klare å objektivisere. Det kan være tungt innimellom. Det er tanker og situasjoner. Men noen av dem kan jeg oversette til forestillingen. Og da blir det jo interessant.

Å se og å bli sett.
Han synker innover. Viktoria strekker seg.
Fotografen bakser med lysskjermen.
Jeg spør om de kan beskrive far-datter forholdet sitt?
Winge lener seg fremover. Ser opp. Sier med ettertrykk: – Det er forferdelig, sier han med et bredt flir. Viktoria ser på ham med åpent blikk.
– Det er vanskelig å forklare, sier hun. – Vi har god kontakt. Ingen konflikter.
Han smiler og sier de er nær hverandre. Hun er jo attpåklatt. Viktoria sier hun ligner på sin mor – noe. Og på sin far noe. Hun modellerer dem begge, sier hun. – Mors gode egenskaper tar jeg med meg, for det er det jo vanlig at kvinner gjør, men jeg er nok mer lik far i de grunnleggende personlighetstrekkene. Av den grunn ser jeg også at jeg har noen av hans skyggesider. Flere enn fra min mor, føyer hun til.
– Jeg tror ungene mine og jeg kjenner hverandre godt, sier Stein.
Nikolai svarer noe utydelig fra arbeidskroken. De som hører hva han sier, ler. Winge sier han gjerne får korreksjoner og råd. Særlig helseråd med stor R. Og korrektiver hvis han ikke følger dem.
– Du blir sett?
– Ja. Og jeg ser DEM mer enn DE tror.

Ingen jernhånd.
– Men han har aldri vært en sånn jernhånd da, faren min, sier Viktoria. – Han har aldri fortalt at du må gjøre sånn og sånn.
– Nei, det har han ikke hatt tid til, sier kona fra sidelinjen.
– Kari? Er du her ég? roper Winge.
Hun svarer: Du hadde vært en jævel, hadde du hatt tid.
Viktoria bryter gjennom latteren.
– Nei. Jeg tror ikke det ligger for deg. Eller kanskje får du utløp for det på teateret. Her i familien er vi alle mennesker på samme nivå. Ikke som barn og voksen, da. Foreldrene har ansvaret. Men på et annet plan er vi likeverdige. Da er det ikke så farlig hvem som gir hvem råd og hvem som følger dem. Å råde er en fin ting. Jeg gjør det. Så får folk høre på hvis de vil.
– Men det er nok mange som vokser opp i sterke hierarkier, sier Stein.
– Kanskje du forsøkte å være autoritær, men så gikk det ikke på grunn av henne?
Viktoria ser på sin far og nikker i retning av sin mor. De voksne smiler. Stein sier de to traff hverandre i 1962, forlovet seg i 63, og frem til nå har vært gift i 400 år – i krig og fred. Han sier også at han tror familien er lite ærekjære, at alle sier det de mener, at patriarkalske systemkrav ikke har klart å slå rot i familiekulturen og at oppdragelse er vanskelig.

Og..
Da er vi tilbake ved starten. Da står vi ved barnesengen sammen med Winge og instruerer. Og brått går det opp for meg at det var nå man helst skulle begynne på sin oppdragerrolle, nå som man har tilgjengelig Winges metode. Den høres både effektiv og grei ut. Og kjapp. Tenk det. Dessuten funker den. Det er jo uomtvistelig. Winge sier det selv: Viktoria HAR god smak.
Hun lener seg bakover og ler fra magen og opp. Slipper latteren ut som var den et slags boblende vesen. Det klukker. Hun sier at hun faktisk HAR et minne fra barndommen. Et bilde i hodet av et ansikt som snakker: BLA, BLA, BLA. – Det er nok deg, sier hun.
– Det var en fin tale, sier Stein fornøyd. – Og jeg tror jo at det som ble sagt, la seg bak i hodet. Og dessuten var den helt alvorlig ment. Det å være far er helt fantastisk. Da jeg selv var liten, ønsket jeg meg alltid en storesøster. Nå liker jeg å ha familie, jeg liker at vi er mange. Han sier han er glad for at de har et veldig godt forhold til barna sine. Og for at barna stoler på hverandre og hjelper hverandre. – Gjør dere ikke? sier han til Viktoria.
– Vi har det bra, bekrefter hun. – Vi har ingen store konflikter. Vi er heldige. Bare sammenlign med «Koselig med Peis».
– Og med «Lang dags ferd mot natt», sier Stein. – Vi skjønte nesten ikke hvordan vi skulle klare å gjøre stykket, for det er jo så sterkt. Skuespillerne lever det om igjen og om igjen hver kveld. Det er krevende. Forskjellige dager gir forskjellige impulser. Noen ganger berører man sine egne traumer, slik at man må jobbe med dem. Da kommer du ut et annet sted enn du gikk inn.
Enda galere, sier han djevelsk.
– Noen ganger reflekterer stykket temaer som finnes i livet ditt. Da kan det ha en psykoanalytisk effekt på meg, sier Viktoria.
– Det skjedde for meg i «Lang dags ferd mot natt», sier Stein. – Jeg visste jeg skulle inn i et Helvete. Jeg sa til Liv (Ullman) en dag – hun skulle ha et utbrudd i en scene – at nå må du gi meg et skrik som bærer med seg alt du har opplevd i livet. Det fikk jeg. Jeg fikk et rop som var så øredøvende grusomt at til og med Bjørn Sundqvist datt bakover i stolen.

Strategi og bløthet.
Fotografen kommer med en ukulele. Han vil ha den med på bildet. Viktoria kommer med en annen som er bedre. Winge kommer med et tomt etui. Han mener dette tomme futteralet er et strategisk velplassert ønske og en klar hentydning om julegave. Viktoria gliser. Spiller litt. Synger.
Jeg spør om far er bløt.
Viktoria sier han er gavmild, og at det er mor også. Hun er heldig som har to sjenerøse foreldre. Grensesetting har hun ikke hørt noe om noensinne. Hva er det? Kanskje Nikolai vet det? Nei, han rister på hodet. Det hadde kanskje vært annerledes om noen var hjemmeværende, men det var de altså ikke. Kari sier idet hun går ut, at de stort sett var fraværende, med sterke krav om logistikk og avløsende barnevakter. De hadde mye dårlig samvittighet, sier hun, før hun sier ha-det. Man vinker. Fotografen plasserer far og datter foran pianoet. Der tuller de, og noen spiller en ufrivillig akkord med albuen. Ikke pent. Etterpå sitter de i sofaen. Winge peker på det ualminnelig lange og smale bordet som står foran den. Det ser ut som en litt bred og ekstra lang tømmerbenk som kunne ha stått på utsatte steder. Noen har risset ord og symboler inn i overflaten.
– Dette, sier Winge, dette er mine foreldres første bord etter at de giftet seg. Han sier det har vært med på en del kunstnerfester. Så det er slik det har seg. Der ser i alle fall rundjult ut. Men det var ikke hans far som snekret det. Derimot malte han alle bildene. Winge peker rundt seg. På veggene henger mange – alle tydelige og karakteristiske. I tillegg til bordet, hadde han og Eva, moren, også to krakker å sitte på. Det var harde tider.
Men mye er ikke som før.
Av sin datter får Winge følgende omtale: Han er en live-and-let-live-person som er flink til å gi frihet. Selv sier han at det er slik han jobber.
– Jeg gir mine instruksjoner, og så spiller de som de selv vil, innenfor ganske rause rammer, sier han og mener skuespillerne.
Eller?

Samme kan det være.
Instruksjon er en hard tilværelse. Så hardt at han kjenner folk som ikke kommer på sin egen instruktørpremiere. Det har han ingen sans for. Man må stå for den jobben man gjør.
Og man blir preget av den.
Det minner ham forresten om scenograf Tine Schwab som snakket i søvne og pekte rundt seg på familien midt på natten og ropte: Du er død, og du er død og du er død.
Og det minner Viktoria på det nettstedet der en kone legger ut lydopptak av sin mann som snakker i søvne. Og det minner Winge om kona Kari som gikk i søvne på Hotel Dannemark i Paris. Naken ned trappen til resepsjonen før Winge fikk guidet henne tilbake igjen. Uten at hun våknet.
– Og se, nå er det blitt den blå timen, sier Winge. Viktoria sier at far er gul hvis han har en farge. – Det er for solenergien og kraften, for det litt brutale lyse, for en intens integritet. Han er en spennende far som lever det livet han vil leve. Mange foreldre tenker at de må leve med den kjedelige jobben for å få råd til å betale regningene. Så velger de et liv de ikke trives med. I stedet for å gå innenfra og spørre seg: Hva vil gjøre meg lykkelig? Og deretter stole på at det vil ordne seg, at man får det til, at det lønner seg å følge hjertet. Pappa vil jo ikke si det, sier hun. Han rister sikkert på hodet av det jeg sier nå. Han har sikkert ikke engang tenkt på det. Han gjør det bare helt naturlig. Og når jeg har en sånn far, innebærer det at jeg kan gjøre som jeg vil, også.
– For øvrig er Viktoria oransje, sier Winge.
Hvorfor? Nei, det aner vi ingenting om.

Link til Mannen som snakker i søvne:
http://sleeptalkinman.blogspot.com/



Se relatert PDF-fil