06.55 står de utenfor Frognerbadet i morgenkåpe, tøfler og med hånkle over skulderen. Det er sannsynligvis et av de smarteste stedene å stå. Gjennomsnittsalderen akkurat her tangerer treningsstudioet rundt hjørnet. Grundig.
Foto: Mona Nordøy.
Frognerbaderne.
Eller: Vann i munnen
Dato: 03.01.17
Klokken er seks. Det er altfor tidlig å stå opp, men jeg gjør det. Jeg titter ut av vinduet. Det regner. Skyene henger lavt og er søkk sure. Gradestokken står på ni. Jeg ser nedover den mørke, våte gangveien. Det går en duknakket sjel der ute. Det blåser en grå vind gjennom frakkeskjøtene hans. Skal jeg ut der i bikini? Jeg fryser pingviner ved tanken. (Magasinet Eva)
Jeg finner fram den todelte lille blomstrete saken fra Italia i fjor. Den ligger der som et minne om varme, hvite strender og duften av sololje. Den ligger under en fleecegenser, en longs og et par raggsokker. Den kjennes korrekt i forhold til omstendighetene. Det er ingen deler av kroppen min som har lyst til å bade ute idag. Ikke en tå engang. Men jeg kan altså ikke velge.
(Magasinet Eva. Foto Mona Nordøy)
Det står en kø av damer i morgenkåper utenfor inngangen til Frognerbadet. Klokken er 06.55. De ser ut som de har gått feil da de gikk ut fra badet hjemme og skulle til kjøkkenet for å sette på morgenkaffen. Kanskje tok de døren til høyre i stedet for den til venstre i et anfall av sløvsinn. De er ikke helt unge noen av dem kan jeg se, så man kan aldri vite. Nå forsvinner de inn porten og bortover stien mot garderobene. De går på linje som et litt skjevt og skakt tog. Jeg kommer halsende altfor langt etter. Jeg har en dyp indre motstand mot akkurat denne forflytningen i retning fremover. Det er fordi jeg gruer meg og fordi min indre psyke overstyrer min fysiske bevegelse, ville psykologen si. Men egentlig er det bare sånn at jeg faktisk kan kjenne at vannet er kaldt helt ut hit hvor jeg står og fomler med lommeboken og inngangsbilletten. Akkja. Nå kaster jeg bagen tungt over skulderen og sleper meg innover. Jeg vet når slaget er tapt.
Ute i bassenget på høyre side svømmer en dame med en grisebadehette. Ja, det er sant. Den er en gris. Den har tryne og ører og øyne og er skikkelig svinerosa. Ryktene forteller at en av badedamene kjøpte den til venninnen sin som altså nå ligger der ute og plasker. Ryktene forteller også at den samme damen kjøpte en til seg selv som så ut som en kanin, men den tør hun visstnok ikke å bruke. Jeg tenker at det er synd. Jeg tenker at de burde utvide reportoaret sitt så mye de kan i alle retninger med hensyn til dyr. Eller ved nærmere ettertanke: Kanskje griser og kaniner er nok. Og så kanskje en dag kommer Hugh Hefner og bader med dem. Han er i hvert fall gammel nok.
Grisen smiler og sier hei og heter Kari hun også. Det er faktisk fire av oss her. På SFO og i barnehagene er det for tiden ingen noen steder. Kari'er er helt ute trendmessig, og vi siger neppe inn på navnemotetoppen før vi er blitt oldemødre. Det bryr ikke oss. Kari rister på griseørene. Hun svømmer her hver dag så lenge badet er åpent om sommeren. Nå sparker hun fra og flyter rolig gjennom vannet og jeg kan se henne helt til hun vender profesjonelt i den andre enden. Da baler jeg så mye med å få dandert morgenkåpen rundt den kalde gåsehuden min, at jeg mister øyenfestet. Nå, der fikk jeg knyttet beltet. Det hjalp. Litt. Men det klaprer fortsatt i tennene.
Eva Berg står ved siden av meg i lys gul frottebadekåpe. Hun har brune legger og er smal i kroppen og nå skal hun uti. Svupp sier det, så er hun i vannet. Hun er 87, men det er fullt mulig hun lyver på seg ti ekstra år på alderen. Hun ser uforskammet godt ut. Ikke så rart, egentlig siden hun svømmer 300 meter hver eneste morgen og har gjort det de siste 25 årene. Og, sier hun: - Jeg kunne ikke tenke meg å slutte med det. Eva bor i Jacob Aallsgate like ved, og tar på badedrakt og badekåpe hjemme før hun tusler på grønt lys over Kirkeveien som om ingenting var mer naturlig enn en gammel dame i slåbrok i bybildet. Og det er det ikke. Ikke her. Her snakker vi stimer. Nå svømmer hun nedover langsiden sammen med de andre. Armer og ben. Så ler de høyt av noe. Stemningen er som på et vellykket cocktailparty med god champagne. Jeg skjønner at jeg kommer til å gå glipp av mye om jeg ikke øyeblikkelig kryper til korset og jumper uti.
Så. Selvfølgelig er det varmere nedi enn oppe på kanten. Prater litt med Kari 2 og Gøril mens jeg prøver kjenne etter om følelsen kommer tilbake i fingrene. Det gjør den. Ved siden av halser streberne forbi.
- Det hender de prøver å svømme over i banen til oss fordi vi har det så hyggelig, sier en av jentene. - Men, føyer hun til, de kan jo ikke bare komme her og plaske og kråle og veive med armene. Hun ler. Alle ler. To lett blanke skaller svømmer forbi. Bryst. De stopper for en passiar. De hører med i gruppen. De er noen av de få. Mens de faste damene utgjør rundt 30, er herrene til sammen bare 6-7 stykker. Men seige er de alle. Den aller mest trofaste klanen kommer hver eneste virkedag. Det er bare tordenvær som stopper dem. Og så gir de seg for aldersgrensen. Sånn littetterhvert.
- Det pleier å være når de er blitt noenognitti, sier Eva. Hun er helt alvorlig.
- Rosa, sier hun, var 92.
Rosa Hess eier benken som står ved bassenget. Den er rosa. Det er den baderne bruker til å legge fra seg håndklær og andre saker på. Hun fikk den av dem til 90-årsdagen. Nå er hun 95, men hun kommer fortsatt på julebordet.
- Det er det med svømming, sier Eva. Det holder folk i form.
Det bobler i vannet. Plupp, så dukker ordføreren opp. Han skyter gjennom vannflaten med klorvannet drivende over ansiktet, og er så blid at man skulle trodd han aldri hadde sett et kommunebudsjett. Per Ditlev-Simonsen er en ivrig morgensvømmer. Han er med i klanen med stor K og ble i sin tid vervet av en tidligere kollega: Albert Nordengen. Kan hende var det bra for byen at den hadde folk i ledelsen som visste hvilke verdier Frognerparken og -badet representerte for innbyggerne. Tilbake i 1971 var nemlig de folkevalgte ytterst ute på bærtur. Da la kommunen fram en plan om 4-felts motorvei gjennom Frognerparken. Neida, det er ikke tull. De ville det. Men det var venneforeningen som trakk det lengste strået til slutt. Det gjorde de heldigvis også da Frognerbadet skulle privatiseres, legges under tak, og bli spa- og velværesenter, og da Frogner Stadion skulle utvides med et femetasjes næringsbygg for å finansiere idretten. Pføy, må det jo gå an å si, så det gjør jeg.
Nå er badet modernisert for et par år tilbake. Tidligere har andre bygg kommet til. Gøril Tandberg Smestad har fulgt godt med på det meste. Hun har rett og slett vokst inn i det. Faren drev i sin tid kafeteriaen og kioskene, og for noen år siden overtok hun selv. Nå står hun med tretralla og kaffekannene og kanelbollene på disken i garderoben. Det er fast morgenbaderkutyme. Det snakkes og drikkes. Men først har det vært hektisk virksomhet. Dusje, tørke, ta på tøy. De står på rekke og rad og blåser håret tørt under fønerne. Det labbes og plaskes over fliser. Og så er det teppefall. Det er helt bokstavelig og representerer en liten pekefinger til arkitektene Solheim + Jacobsen som stod for rehabiliteringen av inngangspartiet, utearealet og garderobene. Sistnevnte er damene slett ikke helt fornøyd med.
- Utenfra ser du rett inn mellom skiftebåsene. Vi liker å kunne bevege oss fritt der, så derfor har vi med dette, sier en av dem, og holder fram det solide teppet de benytter for å skjerme seg mot blikk utenfra.
Selv kan jeg best huske de dårlige minnene fra utearealene den første sommeren etter rehabiliteringen. Da var det så glatt ved bassengene og ved trappene, at ungene skled på den feilblandede sementen hele tiden. Det var ekle, dumpe smell som jeg ennå kan høre. Det var forslåtte hoder og knuste neser og tårer og blod. Badevaktene satt klar med plaster. Mødrene satt klar med nervene i helspenn sesongen igjennom. Man kunne jo ikke unngå å gå i Frognerbadet. Ungene på Oslo vest vokser jo praktisk talt opp der. Men den sommeren var verken kommunen, arkitektene eller murermestrene mye verdt langs bassengkantene.
Det er i det hele tatt mange historier herfra. Ikke så rart. Det har skjedd mye siden anlegget stod ferdig i 56. Siden Rolf Stranger holdt tale og erklærte Norges første friluftsbad for åpnet. Diskusjonene hadde gått høyt om hvordan løsningen skulle være, om hvor det skulle ligge og så videre og så videre. Årene hadde gått. I det hele tatt: Alt var som det pleier. Og nå står vi her 51 år etterpå. Det er fuktig og vått både ute og inne. Stemningen er skyhøy. Ordføreren vil gjerne ha et minnebilde. Den siste kanelbollen glir ned og er borte for bestandig. Snart er det visstnok noe slags jubileum også. Da skal alle ned på Rådhuset til mottakelse. De kommer fra ulike sosiale sjikt, men i badebukse og svømmebriller er alle like. - Det er godt, sier de. - Vi møtes som individer og mennesker.
Og innimellom reiser de på tur. Gøril er den store organisatoren. Hun husker alle bursdager, hun får dem til Danmark og Tyskland. Og hjem igjen.
Og apropos hjemme: Tenk at bassengene står med varmt vann hele vinteren og så får ingen lov å svømme der? - Det er bortkastet, sier de. - Det er ergerlig. - Det er ikke så mye som skal til. - Litt varme i garderobene noen timer hadde holdt i massevis. De synes ikke man bruker mulighetene badet gir, maksimalt. De er ikke redde for litt snø. De er ikke redde for noen kuldegrader. - Nei, det eneste vi hadde trengt i tillegg til det som finnes vinteren igjennom, var litt varme i garderobene, sier de.
Hører byrået det, tro?
Klokken er knapt åtte. Noen har pakket sekken og forsvunnet ut av døren. Dagen har knapt begynt. Været er nesten like kaldt som da jeg kom, men jeg er blitt mye blidere. Det er utrolig hva litt latter gjør for humøret. Alt er vel. Jeg har fønet håret så det står i piggsveis. Jeg har tatt på sminke. Og ellers kjennes det som klærne henger behagelig løst. Det er alltid en god oppdagelse. Og det gjør de alltid når jeg har badet. Det er som om stoffet ikke kommer ordentlig inntil huden på en måte. Kanskje det finnes en vitenskapelig forklaring på det? Eller kanskje ikke. Samme kan det være.