tekst

Anne-Lise Strøm.
Anne-Lise Strøm (1940) er priorinne i Maria Bebudelseskloster på Lunden i Oslo, en kontemplativ dominikanerinneorden. Klosterutdannelsen sin tok hun blant annet i Lourdes og i Clarifountaine i Frankrike, og i 1968 avla hun de evige løftene. Hun er også klosterets novisemester og president i den franske føderasjonen for dominikanerinnenes klostre i Frankrike. I 2008 ble hun tildelt Brobyggerprisen av Norske Kirkeakademier. Hun er en populær foredragsholder og deltaker i en rekke debatt- og samtaleprogrammer i radio og tv. Nå sist deltok hun på festivalen Nordic Light 2012 sammen med fotograf Morten Krogvold.

Stein Winge.
Stein Winge (1940)er utdannet skuespiller, men gikk raskt over til å regissere og instruere. Han har arbeidet ved samtlige norske teatre. Han har vært fast ansatt regissør ved Nationaltheatret, har gjort en rekke oppsetninger ved Den Nationale Scene og nå beveger han seg mellom institusjonene som en kunnskapsleverandør. Han er kjent for å være uredd og kreativt, og tolkningene hans går sjelden upåaktet hen. Til sammen står han bak mer enn 200 oppsetninger innen opera og teater. Nå er han i gang med å instruere Bibelen som kommer som sekstimers forestilling på Nationaltheatret neste år.
Stein Winge er ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Han fikk Kulturprisen av Oslo by i 2006.

Tro. Hva er vel det for noe rabalder?

Dato: 19.04.17

Det er ikke det første som slår en, når man ser priorinnen og instruktøren ved siden av hverandre, at de var russ sammen. Men de var det.
Siden har de vært venner.

Nå setter hedningen Winge opp Bilbelen på Nationaltheatret. Det skal bli en sekstimers seanse som kan komme til å snu opp ned på mye, både forestillinger og vrangforestillinger, hvis det skulle være noen forskjell på det. (Magasinet Det gode liv. Foto: Kari Gjæver Pedersen)

Hva er tro?
En overbevisning som ikke kan understøttes av fakta.
En fornemmelse som ikke nødvendigvis er religiøs.
Men som er det også.
Vi har latt priorinne Anne Lise Strøm og instruktør Stein Winge samtale med oss om begrepet og innholdet.

Fotograf Morten Krogvold og søster Anne-Lise sitter ved bordet på Restaurant Klosteret i Oslo. De er nettopp kommet tilbake etter å ha deltatt på festivalen Nordic Light med den nødvendige tillatelse ovenfra. Der hadde de en publikumssamtale om stillhet og kontemplasjon.

Det har de nå også. Helt til Winge gjør entre.
- Er det noen som er fulle her, roper han.

Vel, det er det ikke.

Anne-Lise: Morten ville ha meg med på foredraget for å introdusere en annen dimensjon for tilhørerne. Alt går så raskt nå, at man praktisk talt ikke får tid til å tenke. Og det er noe med dette å ta verden i besittelse og dermed tro at man er gud – og så oppdage at det er man ikke.

Winge har erobret rommet.
Stein: Godt å se deg. Hva jeg har gjort i dag? Holdt på med scenografi og scenebilde og video. Jeg skal lage en sekstimers forestilling av Bibelen, og det er jo en viktig hendelse. He-he. Nå er jeg kommet så langt at jeg kan diskutere Kain i alle fall. Og her sitter du og i full mundur. Kanskje jeg kan få låne den etterpå?
Han hentyder til den vakre hvite og svarte drakten Anne-Lise har på seg. Winge i den? Kanskje ikke.
Han har med gave som han overrekker. Det er en film om en pave. Det blir en lang diskusjon om hvilken.
Morten: Men det er i alle fall Michel Piccoli.
Kari: Er det han man trodde ble myrdet?
Anne-Lise. Det var pave Johannes Paul den 1., den såkalt smilende paven, som døde etter tre uker.
Stein: Nei, nei, dette er en fantasipave, dette er en litt komisk film om han som fikk så nerver da han skulle ut på balkongen på Petersplassen, at han ikke klarte å snakke.
Anne-Lise. Og da kom Vårherre til ham om natten og sa: Bekymre deg ikke, det er jeg som styrer kirken her.
Stein: Og han trodde på det.
Anne-Lise: Han overlevde og åpnet annet Vatikankonsil.
Stein: Hvem?
Anne-Lise: Ja, nå snakker jeg om pave Johannes Paul den 23.
Stein: Ja, han som ble drept. Det var den første Johannes det. Han var så god at han tok de livet av. Han fikk på likkledet på med en gang, han. HEHE.

Hvor er vi på vei nå, tenker journalisten.

Døden
Anne-Lise: Jeg har en kusine som var årsaken til at jeg begynte på St. Sunniva i sin tid. Hun døde for to dager siden, og jeg var og så på henne i dag. Hun var altså så utrolig vakker, og jeg tenkte at her skulle jeg tatt et bilde, men jeg våget ikke. Jeg hadde et sånt inntrykk at hun var død, men at hun levde.

For ting er jo ikke alltid det de ser ut som. Eller slik vi forventer at de skal se ut. Ytre og indre er to viktige aspekter ved både troslivet og livet.

Anne-Lise: Jeg husker jeg var hos NRK og skulle i studio, og så ble jeg pudret og sminket før sending. Etterpå dro jeg for å møte en dominikaner som var professor i teologi. Jeg hadde ikke sett ham på mange år, og han ble helt rar i ansiktet da han så meg. Jeg kom ikke på det før etterpå. En nonne med rød leppestift. Ikke akkurat det mest dagligdagse.
Stein: Du kunne sagt det var den nye moten.
Anne-Lise ler.
Stein: Husker du jeg tok deg med på teater? Stykket om Galileo som går til angrep på pavekirken. Du satt der så blid og glad.
Anne-Lise: Jeg var så imponert over kostymene. Jeg syntes du hadde vært så utrolig flink.
Stein: Og nå blir det Job og Herodes i stedet. Det er litt av en overgang.
Anne-Lise: Hvem skal spille Abraham?
Stein: Ja, der har vi kranglet om rollelistene i dag, så det er litt usikkert.
Winge lener seg litt tilbake og ser rett fremover.
- Jeg kan jo gjøre som jeg vil med Bibelen. Jeg hadde møte med Bibelselskapet for et halvt år siden og de sa: Winge, siden det er deg, så gjør hva du vil. Og det er jo jævla spennende å skulle finne sin Bibel. Å fortelle historiene på sin måte.
Anne-Lise: Ja, hvis ikke, blir det jo ikke kunst. Det er jo ikke eksegese eller forkynnelse du driver med.

Stein: Jeg tenker meg en underlig kobling der Kain og Job blir bekjente. At Kain skjeller ut Gud for at han har ødelagt Job, og Hvorfor det liksom? Og så går de to guttene etterpå i regnet og diskuterer. Hva er det Han vil med oss? Job vil jo bare være lojal, mens Kain hater Gud, så det er interessant hva denne dialogen får frem.
Han har satt flere norske forfattere til å skrive ulike utganger på en del historier og fortellinger, så får han se hva det bringer.
Anne-Lise sier hun synes det er tøft at han våger.
Stein: Når du begynner å snakke om Bibelen i Norge, så starter diskusjonen med en gang, enten folk har lest Bibelen eller ikke. Det blir full tenning. Det er spennende.
Han trekker pusten.
Stein: Jeg sier til teamet mitt nå: Uansett hva som skjer, så kommer det til å gå til Helvete. Og det er veldig befriende. Da går det liksom ikke gærent. Det er veldig rart.

Søster Anne-Lise tar opp brillene. Broder Stein sier han skal opereres og må gå med svart lapp for øyet og sove på magen.
Han tror ikke det går.
Stein: Jeg sover aldri på magen. Jeg kan begynne på siden, men jeg våkner alltid på ryggen. Legene sa jeg kunne kjøpe et belte og feste tre tennisballer på det. Tror dere det hjelper meg? sa jeg da. Nå har jeg leid to av mine barn til å passe på meg, og de tar det jævlig alvorlig.
Morten: Jeg lå to år på magen.
Stein: Hva??
Morten: Ja, på Martine Hansens hospital. Jeg måtte ligge i ro for å bli frisk. Jeg lå fra jeg var 7 til jeg var 9. Så lærte jeg å lese da jeg var 10. Jeg fikk besøk 40 minutter fire ganger i uka.
Alle tenker på den stakkars ungen.
Morten sier at det er den største gaven han har fått.
- Det er det som har gitt meg DRIVEN, sier han.
Kanskje like greit at Winge bare skal ligge noen dager, egentlig.

Vi snakker om at vi tolker verden. At vi Tror ting om verden og vi Tror enda mer om vår egen plass i den. Det glir over til å bli en samtale om mørke og lys og hva det representerer.

Kari: Det indre lyset. Hvilken plass har det hos dere? Er det et lys som fyller? Og er mørke fravær av lys?
Anne-Lise: Jeg føler ikke at lyset erstatter mørket, og mørket lyset. Jeg føler at det er en dynamikk mellom de to, og at vi lever i begge deler. Det som gir kraften i troslivet er nettopp dette, å være i befatning med denne kampen. Det er en prosess, en livsprosess, og døden er ikke det store, for livet har overvunnet døden.
Morten: Håkon Bleken sier at ’hvis du tar sorgen fra et maleri, så blir det et salongmaleri, og har du ikke mørke i deg som kunstner, er du en formingslærer’. Begge deler må være til stede.
Anne-Lise: Ja, det er en dynamikk mellom de to, Gud og Djevelen, de eksisterer samtidig og Jesus kjemper den kampen hele tiden. Det setter Gud i relieff. En annen ting som er interessant i Bibelen, er hvem det er som forkynner at Jesus er Guds sønn. Det er demonene. Alle har fått beskjed om ikke å si det, men demonene gjør det likevel. De er åndelige vesener.

Maten kommer. Skal man fråtse eller begrense? I mange trossamfunn er man opptatt av å redusere sansenes nytelse fordi det fysiske oppleves som mindreverdig det åndelige. Men det finnes også andre grunner.

Kari: Hvordan spiser man i et kloster?
Anne-Lise: Vi snakker ikke under måltidet, men vi har enten høytlesning eller stille musikk i bakgrunnen. Vanligvis skal mat være enkel, men vi spiser sundt. Måltidet er viktig. Når Jesus åpenbarer seg for disiplene, er det alltid i forbindelse med et måltid. Disiplene lager en stor, deilig frokost på påskemorgenen, og idet han bryter brødet, kjenner de ham igjen. Fellesskapet uttrykkes alltid som et måltid og det Evige Liv er også fremstilt som et måltid. Et festmåltid. Det Himmelske Måltid. Og de drikker jo vin selvfølgelig og sitter ved langbord. Før spiste vi ganske tarvelig. Da jeg var novise, hadde klosteret dårlig råd. Jeg fikk en del mangelsykdommer. Men det har tatt seg opp.
Og så er det fasten. Den er der for å skjerpe oss litt, øke smakssansen og luktene og ikke minst for å forløse den åndelige drivkraften.

Det er ingen ny idé.
Jødedommen hadde mange regler. Jesus fulgte ikke alle.
Han var ikke så opptatt av å spise ren og godkjent mat eller av å holde fasten. Et vers i et av evangeliene går slik: For det som går inn i munnen deres, kan ikke gjøre dere urene; men det er det som kommer ut av munnen deres, som vil gjøre dere urene.

Ja, sier søster Anne-Lise. Jeg opplever det som Jesus sier som vesentlig. Selv lever hun i et system som mange nok vil oppleve som regissert, sier hun. Dagen starter klokken 5.30 om morgenen og slutter ganske sent på kvelden. Da har hun vært i bønn, meditasjon, studier og arbeid, bare avbrutt av måltider.
Anne-Lise: Det er et jevnt program. Vi avslutter med å be hverandre om unnskyldning etter kveldsbønnen hvis vi har noe som trengs å unnskyldes.

Regi er i det hele tatt et felles begrep som er vesentlig i både Strøm og Winges liv.
Anne-Lise: Jeg har ofte tenkt at religion, liturgi og kunst har mye felles. Det utvikler de fundamentale menneskelige verdiene i kommunikasjon, og staffasjen skal bare være akkurat nok til at man blir vekket.
Stein: Autoritet, autoritet. For å komme gjennom med budskapet. Skjønt det er ikke alltid like lett. Det er noe med at man må fortelle historien på en annen måte.
Som biskop Stålsett sa til meg på Stiklestad en gang: Winge, det er du som er den egentlige pilegrimen.

Anne-Lise: Det jeg virkelig liker med Stein og dette prosjektet er at han viser frem Jesus’ menneskelige side.
Stein: Jeg lar Job treffe Kain en dag når Jesus er inne i snekkerbua. Og Job er full av byller og alt mulig, og Kain hjelper ham og Job spør: Hvem er denne fyren som står der? Job bryr seg egentlig ikke om Jesus, men har et behov for å snakke med ham. Og så sier Kain: Rop på ham, da vel, og så gjør de det, og så kommer han, og så spør de ham: Hva driver du med, og så sier Jesus: Jo, jeg skal redde menneskeheten. Redde menneskeheten? Hvem har satt deg til det da? spør de. Jo, det har Gud gjort. Og så blir de helt fælne. Og sier at mannen er gal. Men idet de skal gå, kommer Jesus bort, og så gjør han Job frisk uten å vite hva det er han gjør.
Jeg tenker at der oppdager han at han har noen evner. Ja, jeg synes det er morsomt å prøve andre måter å gjøre det på, finne ut av det. Jeg tror at Jesus går gjennom sterke emosjonelle utdrivelser, at det koster ham forferdelig mye hver gang. For meg er det et liv han ennå ikke helt fatter.
Stein: For meg er han et genialt menneske som får til ting, og han vet at han har en misjon og at han har lite tid. Han er utålmodig, men også tøff mot apostlene. Og han er mild når han kan være det. Han er en leder. Og han går med fred.

Men det er mange måter å forkynne på.
Stein: Dere har alle lest Saramago og kjenner den scenen der Jesus drar ut i båt på Genesaretsjøen for å møte far. Og så ror han ut i tåka, og så plutselig sitter Gud i båten. Så sier Gud: Ja, her er jeg, og der er du. Og så kommer det en samtale som er helt ufattelig hvor Jesus sier Jeg har en far allerede, så hva er det med deg? Og så sier Gud at Du er utvalgt. Og deretter begynner det å plaske på siden av båten, og så ser Gud over ripa og sier at Du får komme oppi du også. Og så er det Satan. Og kort fortalt så nekter Jesus å ofre seg, i stedet vil han vite alt. Og så kommer hele historien, helt opp til vår tid. OG Sånn er det, sier Gud, og da sier djevelen at han kunne ALDRI klart å finne på så mye. Og så antyder djevelen en DEAL. Han vil dra tilbake og være Guds assistent Lucifer, og slutte å gjøre det onde. De har jo alltid jobbet sammen, og nå vil han heller hjelpe Gud med verden. Og så blir det en pause der Gud tenker. Og så sier Gud: NEI. Han kjenner at han trenger det onde for å gjøre det gode.
Stein: Er det ikke herlig?
Anne-Lise: Dette berører menneskets frihet. Gud skapte mennesket med en fri vilje. Vi blir utsatt for store farer.
Stein: Ja, og så måtte det gå gærent med en gang.
Han sukker. Jeg har et problem i motsetning til dere. Jeg tror ikke på Gud.
Anne-Lise: Det er derfor vi er her.
Morten: Jeg tenker på Kolbjørn Falkeid som sa at Noen ganger når jeg dikter, så finner jeg noe som er større enn meg selv, i meg selv. Og det er nok for ham til å slutte at vi har en religiøs dimensjon.
Stein: Jeg har vokst opp med en far som har laget masse ting og dekorert mange kirker, men han så på seg selv som en hedning. Men det betydde ikke at han ikke hadde en religiøs følelse. Og jeg går også i kirker. Jeg går i store kirker, for det er et eller annet der som jeg ikke kan forklare. Men det fører meg ikke til noen tro på Gud.
Stein: Jeg hadde en makaber samtale på operaen for noen år siden. Jeg satt i kantinen og snakket med en som hadde vokst opp i en eller annen sekt i bibelbeltet. Så sier han at han tror bokstavelig på det som står i Bibelen. Da sa jeg at Tror du at Gud sitter på en sky på en trone og alt det tøvet der, og at han passer på oss med Jesus ved sin side og engler og greier. Jo da, han gjorde det. Jeg måtte si: Men kjære deg, hvor er han hen når det er skyfritt? Han ble skikkelig forbannet. Men det er jo så utrolig lett å ta dem når de er på den måten der.

Stein: Men det er jo ting å stusse over. Hvorfor ba de MEG gjøre Bibelen. Jeg hadde ikke noen uttrykt lyst til å gjøre Bibelen. Det undrer jeg meg på.
Anne-Lise: Og hvorfor sa du ja?
Stein: Jeg kan svare på det. Jeg er fasinert av historien, selvfølgelig. Man blir jo både smigret og fasinert.
Anne-Lise: Jeg tror det er viktig at vi ikke blander administrasjonen og troen. Kirken inneholder historie, læring, tekster om essensen, bibeltolkninger. Men selve essensen finnes jo nettopp i denne utrolig sterke indre lengselen som vi er født med. Vi bærer den i oss en sterk og dyp trang. Vi søker en sannhet og en åpenbaring og et svar på urspørsmålet i vårt innerste vesen. Og det er det du er på jakt etter nå når du iscenesetter Bibelen. Du tror ikke på de falske gudsbildene. Jeg synes det er fantastisk at du kan tolke dette på en kunstnerisk måte.

Kunsten er stor.
Vi er tilbake på scenen. Bibelen ruller ut. Det er kanskje folk i salen.

Kari: Har du fått med alt?
Stein: Nei, jeg tenkte på det i dag. Jeg må huske engelen.


Stylist Hilde Ottem og fotograf Morten Krogvold vurderer settingen. Jeg står bak og er metaobservatør og registrerer at det er lite som er alminnelig ved hovedpersonene.