tekst

Kroppen full

Dato: 30.11.-1

Hvor skal man begynne? Med at Arve Tellefsen sitter i en stol i en sal i Den Gamle Logen i Oslo? Ja, hvorfor ikke. Han sitter lett tilbakelent. Han har grått hår og mildt blikk og ellers en slags ubestemmelig letthet over seg. Bak ham ruver et maleri av Henrik Ibsen, som er tung. På et bord bak Tellefsens rygg ligger fiolinen.
Det er vel egentlig den det handler om. (Henne. Foto:

Arve Tellefsen og fiolinen. Det kan se ut som det har vært de to bestandig. Det finnes et bilde av en liten gutt med lys lugg og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Han har blanke svarte sko og strikkede strømper og kortbukser som kan se ut som et skjørt, samt en hjemmestrikket og kanskje lyseblå jakke med tinnknapper. Han holder en fiolin. Han holder den på en selvsagt måte. Han lener seg mot den, kinn mot kinn. Det er mulig det er et smil langt der inne et sted. Kanskje det.

Det å bli fiolinist i Trondheim i krigsårene var ingen selvsagt sak. Arve Tellefsen er født i 1937. På den tiden ble de fleste noe mer matnyttig. Hans far Arne var sjåfør og brødkjører og moren Klara var husmor og vaskekone. De bodde på ett rom i Møllenberg- og Rosenborgområdet. De fleste gutta her spilte fotball og var med i korps, og det var Arve også, men så hadde han dette andre, altså. Den mer fisefine fiolinen som folk mente hørte til i en annen verden. Singsaker, må vite.

Han ble ertet for den, men han holdt det ut. Det stakk ikke dypere enn at når den ikke var med, var han en av de andre. På korpsbildet sitter de alle i hvit skjorte og mørke bukser og med mørkt slips. De har hvite luer med svart brem og merke foran. Arve sitter som nummer fire fra venstre foran. Han holder en klarinett. Det er bare gutter der. Det er Bispehaugens skoles guttemusikkorps, så det er derfor. Dette var ikke noe for jenter, syntes folk. Det kom til å ta noen år før de første slapp inn.

Det var i det hele tatt mye folk mente man burde, skulle og måtte på den tiden. Den personlige friheten til å velge stod ikke høyt i kurs. Arve Tellefsen skrev for eksempel en stil om hva han drømte om å bli når han ble stor. Han skrev fiolinist. De falt ikke i god jord. Han fikk beskjed om at han ikke kunne få stilen godkjent. Fiolinist var ikke noe yrke, han fikk finne på noe annet. Så skrev han kontorist i stedet.

Det ble aldri noe av den kontoristen. Men fiolinisten gikk det ikke an å kneble. Det var etterhvert mange som la merke til den unge gutten som spilte så usedvanlig bra. Det finnes et bilde av studentorkesteret ved NTH i Trondheim som er tatt høsten 1949. Det er fullt av voksne, langbeinte menn der. De ser ut som de er studenter. Aller ytterst til venstre sitter en liten pjokk med lyst hår. Han holder en fiolin i hendene. Han er 11 år. Du kan jo gjette hvem det er.

I dag er Arve Tellefsen en nasjonal institusjon. Er det noen som ikke vet hvem han er? Neppe. Han har reist Norge rundt. Han har reist verden rundt. Han har spilt med de største og han er selv en av de største. Likevel smiler han vennlig uten tegn til arroganse og overlegenhet og snakker med en åpen ledighet. Han har dette udefinerte noe som vi liker så godt. Man kaller det gjerne sjarme. Jeg tenker mer på porselen. Litt maskulint porselen. Skjørt og sterkt som – en fiolinstreng. For musikk er sarte fornemmelser. Men også seig utholdenhet.

Første gangen Arve Tellefsen vant noe på nasjonalt plan var i 1956. Det var prinsesse Astrids musikkpris, en seier som kom som en total overraskelse på ham. Men det var nok mange som ikke delte forbauselsen. Gjennom hele oppveksten hadde musikkmiljjøet i Trondheim vært klar over at de hadde med et helt spesielt talent å gjøre. Nå studerte han allerede i København. Ikke med dramatisk fest og forfall som så mange tidligere norske kunststudenter hadde gjort gjennom tidene. Nei, Arve Tellefsen studerte med alvor. Riktignok påstås det at han hadde tungt for å stå opp om morgenen, men det høres mer ut som koketteri. For egentlig var de en gjeng på fire musikkstudenter som startet dagen med sang sånn i åttetiden om morgenene. Og da han studerte i USA, deltok han i en intern starte-øvingen-om-morgenen-konkurranse som til slutt resulterte i spilling fra 05:00.
Men. Det påstås at han var full et par ganger.

Akkurat der er det en viss distanse til mannen han mer enn noen andre er blitt sammenlignet med: Ole Bull. Denne drømmeren, virtuosen, gründeren og sjarmøren som reiste verden rundt med fiolinen sin på 1800-tallet og gjorde furore. Men ellers er de altså stadig kommet nærmere hverandre.

- Det var først på 1970 tallet jeg virkelig ble bevisst på hva Ole Bull stod for, sier Arve Tellefsen.
- Hvordan var han?
- Han var magisk. Tellefsen smiler.

Han bøyer seg lett frem i stolen.
- Jeg var blitt invitert til det rare hjemmet hans utenfor Bergen, og der traff jeg blant andre Carl O. Gram Giesdal. Han var tidligere redaktør i Morgenavisen i Bergen og visste alt om Ole Bull. Det var veldig inspirerende. Siden begynte jeg å lese om ham og satte meg inn i musikken hans, og det viste seg jo at han hadde laget atskillig mer enn "Ensomme stunder" og "Seterjentens søndag". Dessuten er jo Bull selv som et eventyr. Etter min mening er han modell for Peer Gynt. Ja, det stinker Peer Gynt av ham.

- Det var Ole Bull som startet det første norske teateret, Den Nasjonale Scene i Bergen, i 1850. Det var under dansketiden og vi hadde ikke hatt noen egne kulturinstitusjoner i Norge. Nå ansatte han Henrik Ibsen som skribent. Ibsen var 22 år gammel og ganske ukjent, så det var der han skrev sine første ting. Det er jo ingen tvil om at han må ha blitt fasinert av denne fantastiske figuren Bull. Da Ibsen sluttet, ansatte Bull Bjørnstjerne Bjørnson i stedet. Du snakker om talentspeiding. Det var forresten Bull som oppdaget Edward Grieg også, og som sørget for at han kom seg til Tyskland for å studere musikk. Ja, egentlig kan man si at Ole Bull var inspirasjonsfiguren for hele kultur-Norge. Vi var en nasjon uten egen nasjonal identitet etter årene under dansk konge. Og så dukket altså dette fyrverkeriet av en mann opp akkurat når vi hadde som mest behov for det. Ikke bare musikklivet, men også malekunsten og forfattervirksomheten fikk et voldsomt oppsving.

- Bjørnson sa senere i begravelsen til Bull at: "Han ble det første og største festøyeblikket i det norske folks liv. Han gav oss selvtillit, det største som kunne gis oss. "

Arve Tellefsen smiler ettertenksomt. Ibsen henger over hodet hans og ser streng ut. Og Ole Bull reiser til Amerika.

- Han var en glimrende fiolinist med en utrolig sceneutstrålig som hadde gjort det stort i Europa. Han var en kjempesuksess overalt hvor han kom. Og han ble ikke noe mindre populær i Amerika. Folk elsket ham. Han tjente godt og han hadde store drømmer. Han kjøpte et stykke land i det som i dag er Pennsylvania, og kalte det Oleanna. Tanken var å lage et idealsamfunn, men det slo helt feil. Han hadde jo ikke greie på gårdsdrift, og det viste seg at jorden han hadde valgt ut, ikke var dyrkbar, så de 300 immigrantene som kom fra Norge for å slå seg ned der, måtte i stedet reise videre mot Minnesota, Dakota, Michigan. I dag heter stedet Oleanna State Park, og det skjer ingenting der.

Men historien slutter ikke med det. Riktignok tapte Bull store penger, og ikke minst mye anseelse. Avisene hjemme i Norge skrev stygge historier og folk sang like stygge nidviser om ham, men Bjørnstjerne Bjørnson rykket ut til forvar for Ole.

- Det gikk i glemmeboken etter hvert, sier Tellefsen. Men Bull var nok en ganske overfladisk personlighet på mange måter. Han satte i gang prosjekter og så stakk han fra dem. Blant annet startet han en svær familie med fransk kone og seks barn, hvorav fire vokste opp. Så dro han på turne og var borte en 5-6-7 år i slengen. Den gangen tok det tid å reise, og han hadde ingen betenkeligheter. Man kan si han sviktet totalt. Kona kunne ikke språket i begynnelsen, og hun ble til slutt sinnsyk og endte sine dager på Gaustad. Han hadde ikke tid til å komme hjem til begravelsen engang.

Tellefsen rister på hodet.
Men det til tross. Nå har han nylig vært i studio og gjort en CD med stykker av Ole Bull og et par av Grieg. På coveret står Arve selv med fiolinen høyt til værs oppe i fjellheimen. Det er et vakkert bilde. Hadde det ikke vært beskåret, ville man sett at det er tatt da kongeparet hadde sølvbryllup og tok mesteparten av Europas konger og dronninger til fjells. Selvsagt var det Arve Tellefsen som stod for underholdningen. Han står pent med bena sammen iført kjole og hvitt, og snippene på frakken blåser lett i vinden og det er snø på fjellene i bakgrunnen. Mer Bullsk kan det neppe bli.

Likevel er det Ibsen Arve Tellefsen ville valgt å møte i levende live om han hadde kunnet plukke seg en av de store å samtale med.

- Ibsen var og er fantastisk, sier han. Han står for meg som en av tidenes aller største. Han fikk ikke Nobelprisen, og den skulle han jo selvsagt hatt, men det var nok noe kokkelimonke borte i Stockholm, tror jeg.
Han rister på hodet.
- Det er Ibsen og Shakespeare og kanskje et par andre. Og det er det, sier han.

Vi trasker rundt i rommet på de bløte teppene og ser på de malte ansiktene og kroppene som ellers henger på veggene. Edward Grieg, Halvdan Kierulf, og noen ingen vet hvem er. Bull er her ikke, men han har vært her og spilt for lenge siden. Det var selvsagt suksess. Siden spilte han fra toppen av Cheopspyramiden, også. Men det har altså Tellefsen gjort etter ham.
- Det var nifst, sier Tellefsen, men jeg klarte å komme opp enda jeg var dårlig av en infeksjon, men hva gjør man ikke for Barne-tv. Det var en serie på seks programmer om Ole Bull. Vi var i Roma, Paris, Amerika og altså i Egypt. Jeg klatret opp på pyramiden og spilte Seterjentens søndag. Det var høyt. Hver stein er 1,20 m. Vi måtte ha førere for å komme opp.

- Hva så du derfra?

- Bare ørken. Men jeg var så nervøs at jeg nesten ikke turde å snu meg rundt. Og likevel: Det var gøy.

- Fiolin representerer det formelle?

- Ja og nei. Fiolinen brukes mye innen både folkemusikk og country, og selv har jeg spilt med både Åge Aleksandersen, Dizzie Tunes, Sissel Kyrkjebø, Knutsen & Ludvigsen, ja, jeg har vært med i ganske mange ulike sammenhenger.
Før i tiden var man heller ikke så formelle. Da møttes man i små salonger, og så spilte man Beethoven og Mozart, kanskje en sats fra en sonate eller noe slikt. Noe av den ledigheten begynner å komme tilbake. På de siste konsertene mine har for eksempel ikke publikum fått program på forhånd. Jeg synes det er litt spennende. Men der jo ikke alle som liker det.

Spennende er det også når han skal på scenen. Noen ganger for spennende. I en periode kastet han opp før entreen. Nå er det bedre.
- Jeg skal jo opp og prestere, og jeg vet aldri om det blir bra eller dårlig før jeg er i gang. Så, etter en 5-6 toner, merker jeg hvor det bærer hen. Det handler ikke bare om å treffe lydmessig, men også om å treffe menneskene i salen.

- På hvilken måte?

- Si det. Det er det ingen som kan forklare, men et eller annet er det som skjer.
Og får du ikke etablert den kontakten, kan du spille så pent du vil, men konserten er mislykket. Jeg kjenner det fort, og da sliter jeg. Likevel kan det slumpe at det blir gode konserter av det, siden jeg da gjerne ofrer alt for å oppnå forbindelsen. Det kan skape en særegen spenning eller desperasjon, og selv om jeg ikke er fornøyd i utgangspunktet, kan det oppleves interessant for dem som hører på.

- Og musikken, hvor kommer den fra?

- Den er inne i meg. Før jeg får overlevert den til de andre. Den er i hele kroppen, fra tærne og opp til hårrota og selvfølgelig går den i fingrene. Han ler. Hele kroppen er en resonanskasse, og er ikke alt med i ett strøk, så blir det ikke noe ordentlig strøk. Da blir det mekanisk og ikke organisk.

- Fiolinen er en del av kroppen (latter). Ja, den er det. Man blir ett med instrumentet. I perioder kan jeg føle at det ikke er som det skal. Det er ubehagelig.

Den fiolinen Arve Tellefsen er ett med, koster sånn omtrentlig 30 millioner kroner i dag. Det er jo noe. Den ble laget av en italiener fra Cremona som het Guarneri i 1740. Han levde samtidig med Stradivari, og har med tiden kommet til å bli minst like velrenommert som ham. Eller for å si det på en annen måte: Det er ikke hvem som helst som spiller på noen av dem.

En av dem som gjør det, sitter nå med ryggen til vidunderet. Vet forsikringsselskapet det, at han ikke er lenket til den? Muligens, muligens ikke. I alle fall går han nå uanfektet bort og fjerner det ytterste silketrekket. Siden åpner han kassen. Og blotter den blå fløyelen. Oppi der ligger en gylden skjønnhet i brunt. Hun skinner. Men det er ikke hun som tar oppmerksomheten. Det gjør alle de andre som er der. Den eldre damen med det grå håret. Den unge damen med de to barna. Den unge piken med det gjennomborende blikket på det gamle svart-hvitt-bildet.

Det er som om han har åpnet døren til sitt hemmelige liv. Fiolinkassen står der og legger det hele frem i dagen. Fiolinisten kommer til hotellrommet og setter frem forbindelseslinjen hjem. Hele livet i en eske, fra det siste til det første. Barna som han måtte bli ganske gammel før han fikk. Kona Kristin som ga ham dem. Moren og faren som fulgte ham gjennom store deler av livet. Og hun som ikke gjorde det. Søsteren Kari som døde da hun var ni år og Arve var syv. Hun som han hadde levd med bestandig og som plutselig var borte. De hadde ligget andføttes i samme seng siden de var bitte små. De hørte sammen. De levde trygt og varmt og nært på ett rom i Trondheim, og så døde hun. Alle var knust. Arve mest kanskje. Så mye skremte tapet ham at han visket henne helt ut av hukommelsen. I dag husker han alt annet, men ikke henne.
Men kanskje musikken inne i ham gjør.