tekst

Bare å kjenne på følelsen av å skli ned i vannet mens jungellydene forsvinner og erstattes av bobler. Silkevarmt.

Det finnes hoteller.
Og så finnes det Raffles

Dato: 03.01.17

Historien om Raffles Grand Hotel d’Angkor Siem Reap begynner med fortellingen om fransk kolonialisme, om Indokina, om Kambodsja, om rikdom, makt, nysgjerrighet.
Og om Khmer.
(Magasinet Det gode liv).

Angkor Wat er et av de viktigste monumentene i vår felles verdensarv. Templene og byggverkene ble reist av to mektige Khmerkonger, delvis på 900- og delvis på 1200-tallet. Det må ha vært et velfungerende samfunn som kunne etterlate seg noe slikt, og samtidige kinesiske kilder forteller da også om trivsel og gode livsbetingelser blant innbyggerne. Men en gang på 1300-tallet inntrådte det dramatiske forandringer. Mye taler for at drikkevannskildene ble borte, slik at befolkningen ble nødt til å flytte. Siden tok det ikke lang tid før jungelen bokstavelig talt begynte prosessen med å ta det hele tilbake, og sakte men sikkert forsvant byggverkene bak århundrenes glemsel. Et lite antall mennesker bodde riktignok i utkanten av ruinene, men forståelsen for steinkonstruksjonenes historie var i hvert fall delvis gått i glemmeboken. Det var ingen som så betydningen av dem eller hadde noe behov for å trekke dem inn i tiden igjen. Ikke før de ble gjenoppdaget av en oppdagelsesreisende på slutten av 1800-tallet.
Funnet ble en sensasjon i samtiden. Parallelt med at nyheten spredde seg, begynte de mest nysgjerrige så smått å komme.

I første rekke var det de godt bemidlede som hadde anledning til å gjøre denne reisen. Så tidlig som i 1907 talte man rundt 200 besøkende bare i løpet av tre måneder. Og det økte på. De første innkarteringsstedene ble etablert i takt med tilstrømmingen, men det viste seg raskt at både behovet og potensialet for turisttrafikken var betydelig større. I 1920 kom det derfor et forslag på bordet som innebar bygging av fem hoteller i det som da var fransk Indokina. Det første av disse var Hotel Le Royal i Phnom Penh som stod ferdig i 1929. Det neste var Grand Hotel d’Angkor Siem Reap som ble bygget i 1932. Det førti roms store hotellet skulle supplere og overta for Bungalowen som til da hadde vært nærmeste innkvartering til Angkor Wat, men som ikke lenger klarte å ivareta alle som strømmet til.

Nå er det jeg som er her. Jeg står på trappen med bagasjen som én, nei to pikkoloer allerede er på vei inn med. Idet jeg setter foten på det øverste trinnet går dørene opp. Dørmannen, nei se det, det er to av dem, holder åpent, og innenfor i den brått så svalende luften bys jeg et sølvfat med sammenrullede hvite kluter. Kalde. Det er sååå deilig. Derfra føres vi videre på en slags bølge av tjenende hender og føtter. I første omgang av hotellansvarlige som plasserer oss i en sofa med en velkomstdrink. Kontrasten til den intenst hete og fuktige virkeligheten utenfor er stor, for å si det forsiktig. Kaoset, stresset, gateselgerne, de improviserte fortausbutikkene, bussene, tuk-tuk’ene, mopedene og motorsyklene, tutingen, ropingen. Alt er bare borte. Det er erstattet av en sval stillhet. Av ro. Det er jo ikke til å tro. Men jeg skal klare å venne meg til det.

Listen over berømtheter som har vært her før meg er lang, og inkluderer blant annet Charlie Chaplin, Paulette Goddard, Jacqueline Kennedy Onassis, britiske prinsesse Margareth og ektemannen Lord Snowdon samt Charles de Gaulle. Det henger bilder av dem i det samme rommet som The Afternoon Tea serveres. Derfra kan man så gå direkte ned den brede trappen til svømmebassenget, baren, villaene, tennisbanene, spaet og trimavdelingen. Hotellet og de tilhørende bygningene dekker totalet et areale på 60.000 kvadratmeter. Det ble i sin tid bygget i en kolonial stil, preget av fransk Art Deco og med innslag av tradisjonelle kinesiske og lokale uttrykk. Bygget er også tydelig inspirert av palassarkitekturen i Europa på tyvetallet. Det er stramt symmetrisk med en opprinnelig hovedbygning der det fra begynnelsen var litt over seksti rom, alle med bad. På forsiden, vendt mot byen, ligger en vakkert opparbeidet hage som forbinder bygget med det kongelige palass. Samtidig plasserer det det på en direkte nord-syk-akse med Angkor-templene.

Sultanen av Jahore var en av de første besøkende. Han kom med et stort følge i januar 1933 etter en lang reise, og han ble i to dager for å besøke ruinene. En annen reisende noterer samme år at hotellet ennå ikke er ferdig, og at flesteparten av gjestene fortsatt bor på Bungalow des Ruines. Den britiske forfatteren H.W. Ponder nevner hotellet i sin bok, Cambodian Glory fra 1936. Hun var en romantisk forfatter og foretrakk bungalowene fremfor nybygget, som hun med lett sarkasme hevdet ville passet bedre på den franske rivieraen. Bungalowene lå rett ved ruinene og skapte den stemningen hun var ute etter. Etter hvert ble imidlertid servicen og tilgangen på mat og andre nødvendigheter der ute i jungelen vanskeligere, og hun måtte motstrebende innse at skulle hun kunne nyte et godt fransk kjøkken, var det ingen annen utvei enn å reise inn til hotellet om kveldene. Der forteller hun for øvrig at personalet bruker henne som oversetter. De vil gjerne vite hva absolutt alt heter på amerikansk.

Det er ikke så mange amerikanere her nå. Men noen. Blandet med australiere, engelskmenn, franskmenn, kinesere, japanere. Du må ikke lenger være styrtrik for å komme hit, men det er klart det hjelper. Det koster fortsatt mer for et rom her, enn det en gjennomsnittlig kambodsjaner tjener om dagen. Men landet trenger pengene, og arbeidsplassene. I dag er nesten alle ansatte på Grand Hotel d’Angkor lokale.

I krigsårene lå hotellet nede. Så i 1991 ble det gjenåpnet. I tiden deretter gjennomgikk det en omfattende restaurering, og stod ferdig i all sin prakt 30. desember 1997. Da var en ny fløy kommet til, helt identisk med hovedbygget. Jeg skulle gjerne vært gjest der den nyttårsaftenen. Det må ha vært en stor opplevelse å se dette praktbygget vende tilbake til livet som en fugl Fønix. Badet i flomlys, med ruinene som bakteppe, med krigen i bakkant, og hele det tidlige 1900-tallets historie som et slør over det hele.

Jeg er takknemlig for at det er mulig å ta vare på slike bygg. For at det er mulig å oppleve dem. Jeg kjører heis i den vakreste heve-innretningen det er mulig å tenke seg, med en heisfører i en uniform med anstrøk av kolonialisme. Den er en studie. Jeg går i korridorene som er i svart-hvite-marmorruter som tilsynelatende fortsetter i det uendelige. Det er en designers drøm. Og så er det søylene, takene, de grønne flisene, lampene, stoffene. Og menneskene. Profesjonelle, dyktige, men også svært, svært åpne, hyggelige. Den dagen en av mine reisevenner blir syke, stiller hele bakkemannskapet opp på rommet. Og så kommer den kambodsjanske legen. Det hele er svært betryggende for å si det med et understatement. I det hele tatt syntes jeg Raffles var et helt utmerket valg når man først skulle ha to dårlige dager. Og etter det: Ruiner, svømmeturer, bok på solmadrass under parasoll, det lokale markedet, nydelige middager, gode viner. Det anbefales for øvrig også å oppsøke det hellige skrinet med de to guddommene Preah Ang Chek og Preah Ang Chorm. De verdsettes høyt av befolkningen og av kambodsjanske besøkende, og deres krefter sies å være legendariske. Bønnene som gis til dem handler vanligvis om suksess i personlige saker, om beskyttelse og hjelp, om god helse eller opphevelse av en dårlig skjebne. Får du ønsket ditt oppfylt, er det en absolutt nødvendighet å komme tilbake for å takke etterpå.
Og for å si det på den måten: Ingenting kunne vel være bedre enn det.


Det arrangeres middager ved tempelet med jevne mellomrom, og det er ingenting å si på atmosfæren.


Alle detaljer stemmer, vakkert og klassisk.


Et av verdens mest legendariske hoteller.


Hotellhagen. Jeg sier ikke mer.


Et helt vidunderlig sted å våkne om morgenen.


Det er ikke alle superhoteller som er trivelige, men dette er.