tekst

Joronn Sitje hadde også en afrikansk farm.
Foto: Messel Forlag.

Mysteriet Joronn Sitje

Dato: 01.02.17

Hvem var den mystiske og gåtefulle Joronn Sitje? Malerinnen som kom, vant og forsvant, og som på en underlig måte delte livsvalg med Karen Blixen.
(Magasinet Det gode liv. Foto: Messel Forlag)
(Pdf av hele saken nederst på siden)

Hun er en fascinerende skikkelse. Høy, slank, mørk, med et alvor i fremtoningen som gjør at du fornemmer skyggen hennes like kraftig som selve det positive uttrykket. Ansiktet er skarpt skåret; det er en styrke i det, det er en skjønnhet der, men det er også som om det ligger en sorg like under overflaten.
Kanskje gjør det det? Det er scener i livet hennes som kunne tilsi det. Og det kommer flere til etter hvert. Det er et dramatisk livsløp, et scenisk livsløp, et livsløp som er annerledes. Joronn Sitje velger nådeløst og tar lange skritt ut av sine trange 20-talls rammevilkår. Hun fødes i Norge, men bor som kunstner i både Paris og Roma, og siden bosetter hun seg på en farm i Afrika før hun vender hjem, og ingenting blir som planlagt. Ja visst kjenner hun Karen Blixen. Og på sine eldre dager er hun spøkelsesaktig lik henne, som på bildet der Blixen sitter rakrygget i sin dype lenestol. Mager i kropp og ansikt. Et fotografi som for øvrig alltid befant seg på Sitjes arbeidsbord.

»Joronn Sitje var en inspirerende person som tidlig kom inn i mitt liv og fikk stor betydning for meg. I hvilken grad, forsto jeg først da hennes gamle afrikakoffert nylig dukket opp. Den var full av hennes dagbøker og brev. Langsomt begynte jeg å lese. Det ble en reise i Joronns forunderlige liv. Det brakte også mine egne minner om henne tilbake. Jeg husket stundene vi hadde sammen rundt atelierbordet omringet av hennes malerier, lukten av oljemaling og terpentin, Afrika-bøkene hun tok frem fra den dype skuffen. Jeg kan høre hennes stemme klart og tydelig når hun leste fra 'Juleaften på safari','Vennskapet med Karen Blixen', eller 'Uår på farmen'. Om kunsten, om livet, om kjærligheten og ikke minst om den dagen hun sa farvel til Afrika for aldri å vende tilbake.»

Disse linjene er introduksjonen til boken om Joronn Sitje, skrevet og presentert av Gry Iverslien Katz, som kjente Sitje fra hun var liten pike. Boken er akkurat kommet ut på Messel forlag, og Sitje får dermed en ny sjanse til å gjøre seg kjent for det norske kunstpublikummet. Hun har vært elsket før, så hvorfor ikke igjen?

– Kan du beskrive henne?
– Jorunn Sitje var gåtefull, sier Gry Iverslien Katz. – Gåtefull, talentfull, spennende, varm, levende. Jeg husker jeg satt ved atelierbordet hennes i Asker og hørte henne fortelle, hun var en fantastisk formidler og et menneske med en sterk personlighet og tilstedeværelse. Da hadde hun allerede vendt tilbake fra Afrika, hun hadde alle disse erfaringene og opplevelsene å øse av. Det ble til historier om farmen, om afrikanerne hun møtte, om Karen Blixen, om dyrene. Hun skrev det ned i dagboken sin eller som løse notater, og så tok hun det frem med jevne mellomrom og leste for meg.
–Disse møtene gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg sa ganske tidlig til henne at jeg gjerne ville skrive hennes historie. Da svarte hun 'bado kidogo' som betyr 'vent litt' på afrikansk, og føyde til at hun syntes vi skulle gjøre det sammen.
Hun døde før vi fikk anledning til det. Men så kommer altså hennes datter Franciska til meg med denne kofferten en dag, full av Joronns gamle notater. Da kjente jeg at tiden var moden. Og på denne måten kommer hun jo også selv til orde. Det kunne ikke vært bedre.
– Hvordan var livet hennes?
– Uvanlig. Joronn ble født i Oslo i 1897, men reiste alene til Paris allerede da hun var 20 år, noe som var langt fra alminnelig for en ung pike på denne tiden. Her ble hun så i tre år, og levde et fattig, men klassisk kunstnerliv blant en kunstnerkrets som inkluderte Picasso og Montegliani. Hun greide seg økonomisk takket være støtte fra sin far og et stipend fra mesenen Johannes Sejersted Bødkter, et stipend som Henrik Sørensen sannsynligvis bidro til at hun fikk.

»Efter første verdenskrig kom jeg til Paris. Fra Hokksund og fra krigsbetonede strenge aar. Jeg kom midt nede til den interessanteste av alle kunstnerkraedse, og ble saa overveldet, saa lykkelig og saa taknemelig.
Jeg følte mig som et uttørret jordstykke som lengtet efter regn og jødning. Saa kom det i form av først og fremst betydelige mennesker, kunst, liv og laerdom. Jeg suget det til meg, graadig og lykkelig – og jeg arbeidet natt og dag. – Da fødtes jeg.»

Paris bærer frukter. Hun maler ekspresjonistisk og sterkt, i sterke farger, uttrykksfullt og målrettet, med en vilje som kommer gjennom bildene. Portretter, indre scener, hendelser. Vel hjemme åpner hun sin første separatutstilling hos Blomqvist i Oslo. Den blir en suksess, og anmelderne trekker allerede da frem dette uutgrunnelige ved henne. De er fasinert og interessert.
Nesten samtidig gifter hun seg. Det skal bli et lidenskapelig forhold, som preges av hans sterke sjalusi og som ender i skilsmisse i 1927. Ikke lenge etterpå treffer Sitje storviltjegeren og farmeren Fritjof Lous Mor. Han blir bergtatt av henne, og det må ha vært gjensidig. I alle fall reiser hun etter et kortere opphold i Roma videre til Mombasa og Kenya for å gifte seg med ham.

– Hun kjente ham knapt, men han må ha vært et fantastisk menneske etter hva som sies og skrives om ham, sier Katz. – Joronn er tydelig betatt, og han forguder henne. Han er en person som kan holde seg i bakgrunnen og la henne skinne. Og han er velsignet med mange talenter. Han har bygget opp gården med sine egne hender, det er han som snekrer, bygger møbler, dekorerer og syr. Samtidig som han er farmer, dyrker han også sin litterære interesse og utvikler seg etter hvert til forfatter. Han er et overskuddsmenneske.

»Saa ordner han med alt i detalier, ingenting glemmer han, til og med hva slags kjoler jeg skal ha. Og jeg, jeg skriver fra solen her, – og vet ikke at han hadde det ondt, – saa skriver jeg ned et ord, som i ensomheten der nede faar sorte tanker til aa boble, jeg aner det ikke, men jeg skrev visst en gang at jeg var raedd fremtiden, jeg mente jo ikke at jeg ikke skulde klare det saa godt jeg kunde, – da laeser jeg gjennom linjene at det naesten har knekket han, – slik gjør jeg altsaa mot den jeg elsker. Men tror du ikke nu han er glad? Aa, tror du ikke jeg skal vaere snild hele livet? Hvor kunde jeg andet?»

Jorunn kommer. Til Perlehønefarmen. Til Kanga i Rongai i Kenya. Til en annen kultur, til en verden med slit og drøm, til hverdagsliv og storviltjakt og mytiske historier. Hun får naboer som utgjør en hvit overklasse. Hun avfotograferes i nystrøkne klær på safari i jungelen, rakrygget tenkende i fløyelsdrakt foran en skulptur av maisgudinnen i hagen, sittende avslappet i kaki på trappen foran hovedbygningen.
Det er herfra hun maler sine neste bilder. De representerer helt andre motiver og helt andre uttrykk enn dem hun har presentert til nå. Hun pendler i perioder til Norge. Ned for å arbeide og bo, nord for å vise og selge. Totalt produserer hun nok til fire store utstillinger i løpet av de årene hun bor her. Den siste omfatter ikke mindre enn 175 bilder.

– Som kunstner var hun spennende og uredd. Hun jobbet gjerne med kamera, tok bilder på stedet og malte i atelieret. Hun oppsøker det virkelige livet, fiskerne på kaiene, horene og hallikene i bakgatene, den nakne verden.

Det samme gjør hun i Afrika. Hun maler sine omgivelser, de menneskene hun møter. Jungelen, farmerne, gårdsarbeiderne, dyrene. Barn, kvinner, familier, scener. Karen Blixen skal hele sitt liv ha et av Joronns bilder hengende på sitt soverom. Sitje skal på sin side alltid ha et fotografi av Blixen på arbeidspulten. De er som to paralleller, men ulike.

Det norske publikumet gir god respons på det de får se. I 1935 skriver Henrik Sørensen en oppglødd anmeldelse av hennes nye utstilling. Han har hele tiden sett et stort talent i denne unge ekspresjonisten, og har vært en av hennes viktigste støttespillere. Han kaller henne 'hulder-helgen' og 'maler av første rang', og det norske publikumet har da også respondert. Avisene følger opp det hun viser med tilstedeværelse og anmeldelser, spalte etter spalte.

– Hun malte på en måte som traff noe hos betrakterne. Hun var ikke redd for å nærme seg menneskene i motivene. Men etter hvert kom det signaler om at hun ikke svarte til forventningene. At hun var for løs i formen. Kanskje gikk det for fort, kanskje ble livet for hektisk?

For det skulle komme dramaer.

De trives begge i Kenya, de har fått en datter, de er lykkelige. Men farmen går dårlig. De sloss med naturkreftene, med gresshopper og tørke, og til tross for at Joronn har gjort kommersiell suksess og tjener godt, går alle inntektene med i det afrikanske dragsuget. Til slutt bestemmer de seg for at Joronn skal ta med seg barnet og reise hjem. Planen er at hun skal påbegynne et hus som kan bli deres fremtidige hjem i Norge. Men krigen nærmer seg, og de blir fanget i hver sin verdensdel. Hun her i Norge, han i Kenya. De venter hele tiden på en anledning til å møtes, men før de kommer så langt, blir Fridtjof syk og dør. Meldingen om dette, når henne ikke før i ettertid, i 1942.

Det er et slag som øyeblikkelig synes i bildene hennes. De blir dystrere og mørkere. Selv trekker hun seg mer og mer tilbake. Til slutt blir det stille. Men altså ikke helt.

»På båten om eftermiddagen. Det er vanskelig å skrive, – jeg ser bare Fridtjof som vifter og vifter og hører han igjen og igjen rope op til mig: 'Du må være kjæk, – vi må igjennom alt dette før alt blir deilig.' Maken til Fridtjof finnes ikke, så omsorgsful, så god, så fin og så nydelig. Jeg har fåt en deilig cabin, luftig og stor, for samme pris som min billige andre cabin. Her er jo så få som reiser. Jeg har ikke spist lunch, jeg var så kvalm og varm og trist.»

– Hvordan har det vært å jobbe med boken?
– Spennende. Det har vært som å gå tilbake i tid. Gjenoppleve. Dessuten var det viktig for meg å se farmen i Afrika, så jeg reiste ned i november i 2010. Nå bor det afrikanere der, og det hele er ganske annerledes enn den gang, men det var likevel fint å ha vært der. Det var fortsatt igjen mye av det Fridtjof i sin tid laget, blant annet et skoskap han snekret til Joronn sammen med et nydelig lite skap han hadde laget til datteren og som han dekorerte med glansbilder. På verandaen hang det fortsatt noen horn som heller ikke var blitt flyttet på disse 80 årene. Jeg har et bilde av Joronn og Fridtjof når de sitter nettopp der, og jeg tok et bilde av meg selv på akkurat det samme stedet nå. Det var nærmest som å oppleve et pust av dem. Det var fantastisk. Men jeg undrer meg jo over at det går an å bo så isolert til. De hadde en gammel Chevrolet, men i begynnelsen hadde de okser som trakk vognene. Og det til tross, hadde de det vakkert, for Joronn var ikke en bohemtype. Hun hadde tellekanter, hun hadde fargesans og med det preget hun alt rundt seg.

»Jeg liker å male, det er mitt liv – ikke noe jeg skal gjøre eller ikke. Vet jeg med meg selv at jeg har fått til et bilde, så blir jeg så lykkelig at det kan sammenlignes med en kjærlighetsopplevelse. Jeg leter aldri etter noe å male. Gjennom bildene mine forsøker jeg å uttrykke opplevelser, tanker og følelser som opptar meg. Det er ikke alltid jeg vet på forhånd hva bildet kommer til å forestille – det blir til underveis.»

Se relatert PDF-fil


Vakker, gåtefull, suksessrik, glemt. Det er uforståelig.


Joronn Sitje gjorde stor suksess. Så kom fallet.


Hun malte med kraftige strøk og sterke farger.


Joronn Sitje åpner utstilling, og den er behørig omtalt i Aftenposten 6. mars 1952.