Min reise til Danmark. Alt må oppdages, også de minste landene

Dato: 15.05.03

Hvilket land kommer man ikke utenom når det gjelder unger? Danmark konkluderte vi. Hvorfor? Fordi Danmark er lite, flatt og oversiktelig. Småpent. Akkurat passe når man er liten selv. Vi pakket sekkene og bilene og dro. Det ble en oppdagelsesreise i nærmiljøet, på bare en armlengdes avstand hjemmefra.

Vi skulle på tokt i noe nesten velkjent. Turistrådet hadde kjørt kampanjer i årevis og vi var alle solid indoktrinerte helt fra barnehagealder. Vi også. Vi hadde allerede vært der på flere ferieturer, alle nordmenn har jo det, det er litt som vår egen bukselomme. Velkjent. Trygt. Nært.
Men det kommer jo an på øyet som ser, selvsagt.
Vi hadde en guide en gang som slo ut med armen mot det flate kornlandet med strendene i det fjerne og sa: «Se på dette dramatiske landskap.» Jeg måtte snu meg for å se om det var ironisk ment, men det var det ikke. Han var absolutt alvorlig. Men det skurret såklart, såpass mye at jeg enda ikke har fått det ut av husken, årevis senere.

Men dengang, altså. Det var noen år etter at jeg hadde jobbet med Stena Line og skrevet bok om Havet (Jeg drev med andre ting nå, som Visit Danmark og skriving av katalogen for Color Line. Gud, hvor livet går i sine vante baner.) Men havet altså. Jeg husket fortsatt hele rundreisen i forkant av boka. Den gikk til hver eneste danske krik og krok, til slott og spøkelser og historier. Jeg var nå, på ett nivå inni der, blitt klar over at Danmark på en måte hadde flyttet inn i mitt tenkende liv. Jeg kunne kjenne Danmark, liksom. Jeg hadde også et indre bilde av landet (gud vet hva danskene ville mene om det). Det er nemlig knyttet til at Danmark er overkommelig. Jeg tror det er derfor jeg forbinder det med barn. Det er et sted som er yndig og trygt og som kan inntas i små biter. Danskebåten er liten, København kjennes liten, husene er lave og deilige, himmelen er synlig og legoland finnes i virkeligheten og når deg til knærne. Skagen er her og er kortere enn norskekysten, alle de rare, spennende museene ligger her, og øyene og kroene og folk og dyr og fine feriehus er passe små og utenfor venter sanddynene. De roper på unger som vil ha sand i munnen og i øynene. Vil de ikke det, sier du? Neivel. Da er det vel ufrivillig. Fort gjort i all vinden. Men det blåser over.
Smått det også, vet du.

Min reise til Danmark.