tekst

Når kommunikasjonen blir laget for å turnere i et vakum, som et blendverk, blir vi alle isolert fra sannheten. Foto: Kari Gjæver Pedersen.

Bak maktas språkvegg vokser frykten

Dato: 05.12.16

Hvordan kunne Trump bli president? Eller: Den psykologiske langtidseffekten av å ikke svare på spørsmål.

Du sitter i sofaen og ser Dagsrevyen. Det kommer en politiker inn i tv-ruta. Politikeren blir bedt om å svare på et spørsmål fra journalisten, for eksempel dette:
»Hvorfor opplyste du ikke om at du hadde mottatt penger fra Oljeselskapet AS, og derfor var inhabil når Stortinget skulle stemme over konsesjonene?»
Politikeren sier:
»Konsesjonene tildeles etter faste systemer, og vi forholder oss til det. I vårt parti er vi opptatt av at vi skal få til gode løsninger på norsk sokkel. Jeg kan ikke kommentere de interne drøftingene.»

Er det et svar? Nei, så klart ikke. Dette er språk brukt som kamuflasje, vegg og beskyttelse. Spørsmålet er ikke anerkjent; svaret er absurd og peker på noe helt annet. For politikeren kan det sikkert kjennes bra, og nå går vedkommende tilbake til partikontoret og er fornøyd med å ha sporet av kritikken.
Det han ikke tenker over, er at når han og hans likemenn holder på som dette år etter år, undergraver de på sikt tilliten til seg selv, forvaltningen, styresmaktene og i siste instans, demokratiet. De tisser i buksa, og etter hvert blir det kaldt.
Og så – til slutt – blir det istid.

Men hvordan ser det ut i den andre enden?
Journalisten som er din spørrende stedfortreder, er vant til å bli avvist. Men du i sofaen, som lurer på hva politikeren har gjort, som synes det er utilgivelig med en slik sammenblanding, og som gjerne vil ha en forklaring: Du får ikke det.
Du blir avvist. Nei, verre. Du blir ikke engang anerkjent som spørrende.

Hadde du gjort tilsvarende med barnet ditt når det spurte om noe, ville det vært et overgrep. Å se barnet og respondere på barnets innspill, er å erkjenne at barnet finnes, og at det er inkludert og sett som individ. Å overhøre spørsmålet og gi et svar som peker på noe helt annet, er det motsatte. «Jeg ser deg ikke», sier du da til barnet. «Du er ikke her.»

Det er grunnleggende identitetsutslettende.
OG. Der og da skaper det stor frykt.

Tilbake i sofaen, er du barnet. Journalisten er kompisen din, og politikeren er maktens representant – den voksne. Nå har akkurat politikeren fortalt deg at du ikke gjelder, ikke teller, ikke finnes her. Først er det kanskje irritasjonen du merker mest. Men siden synker andre ting inn. Å ikke være sett i det samfunnet du bor i, er en ubehagelig tanke, men når det er makta som usynliggjør deg, blir du fysisk sårbar.
Da forsvinner sikkerhetsnettet ditt.

Politikere og firmaer som ansetter kommunikasjonsrådgivere, ansetter ikke folk som skal kommunisere. De ansetter folk som skal unngå det. Teflonmedarbeidere. De gjør det for å ikke få riper i lakken, for å fremstå perfekte og bevare en partiprofil.
Vi der i sofaen blir provosert av å bli holdt for narr. Samtidig ler vi litt av teflonfortellerne, for vi synes de latterliggjør seg selv. Men når følelsen av fremmedgjorthet hos sofafolket får lov til å sette seg fast, da tygger de politiske glattslikkerne som termitter på demokratiets egen grunnmur.

I USA har de gjort det så lenge at bygget raste den 9. november 2016. En vulgært plaprende fyr fra sumpene hadde plutselig slått ut alle andre polerte politikere. Hvorfor?
Trump driter i teflonspråket. Den indre grasrota opplever at han snakker uredigert og upolert, noe de forveksler med å være troverdig, modig og direkte. At mye av det han sier er løgn, sjikane og tåpeligheter, preller av på dem. Det er nemlig ikke innholdet i utskjellingen som er viktigst, men retningen den tar.

Trump roper til makta, og han roper seg inn i de politiske korridorene. Alle de redde folkene i de amerikanske sofaene kan både se og høre ham, og gjennom ordflyten oppfatte at han er på samme side som dem, og slik identifisere seg med ham, motvillig. De liker ham kanskje ikke. De aner ikke hva slags politikk han har. Det eneste de vet er at han valser over teflonpolitikerne.
Så. Hva handler det egentlig om da?
Identitet. Anerkjennelse. Tilhørighet. Å bli sett og hørt.
En som ser på den andre, og spør, og den andre som møter blikket til vedkommende, og svarer.
Også politikere.
Ikke minst politikere.