Og så bare renner ordene ut av fingrene, liksom.

Dato: 10.09.19

Nei, de gjør jo ikke det, har jeg tenkt mange ganger.

Men så kommer jeg på at: Jo da, de gjør det. Innimellom.

Det er de gangene du svimler aldri så lite når du avslutter, før du leser gjennom teksten som en siste sjekk - og nyter det.
Sannsynligvis tenker du nå at gleden ikke holder til neste dag.
Men jo. Den gjør det. Når det svimler skikkelig, holder den i årevis.
Jeg har tekster jeg har dobbeltsjekket kun noen timer etter at jeg plasserte siste punktum, bare for å bli skikkelig forundret. Over at jeg nyter dem. Over at jeg ler av dem. Og mest over at jeg faktisk ikke husker at jeg satte enkelte av formuleringene på papiret. Hvor var jeg da når jeg skrev det jeg gjorde? Aner ikke. Men helt klart et bra sted som det anbefales for skribenter å være. Et sted der du er så opptatt av det du holder på med at formuleringene formelig ryr ut av deg. Tilsynelatende ukontrollert, men altså slett ikke. Det er det motsatte: Superkontroll. Superpresist. Supervirkelig.

De er ikke alltid det er hele tekster det er snakk om da. Det er gjerne slik at jeg har fått til en kort passasje, et kort stykke, og så er arbeidsdagen over, og så må jeg neste dag ta tak akkurat der jeg slapp, og det er det skumleste. For hvordan fortsetter man på noe som var flyt? Jeg er som regel kontrollert vettskremt når jeg setter meg til, og full av gru. Jeg begynner med å lese gjennom, helt til siste punktum. Det er en lidelse å komme dit, det er jo der jeg skal starte fra, der er jo der jeg må fylle de blanke sidene og skitne til det fine som står der fra før, men jeg vet jeg må, og så sliter jeg meg gjennom.

Hvis det blir en passe bra greie den første halvtimen, kan jeg gå videre. Da gir den indre rastløsheten seg. Da kan jeg tenke og taste, tenke og taste, og slik holder jeg på. Til slutt, etter et par dager, har jeg et sammenhengende stykke tekst som fungerer, men som kan forbedres på enkelte steder. Hvis jeg holder ut den vemmelige kriblingen i kroppen som jeg alltid får når jeg vet jeg er på et bra, men krevende spor, så betaler det seg. Da blir det til passasjer jeg kan lese tjue år etterpå, og le av, gråte av, føle noe av.
Du får ikke se dem. De er publisert og borte i det store teksthavet.
Du skal skrive dine egne gleder.

Å skrive er fysisk. Ikke bare hodet, men også kroppen snakker.